Det var med stor interesse jeg leste professor i sosialantropologi, Unni Wikans kronikk i Aftenposten 30.6. Som forsker tar Wikan sitt formidlingsansvar på alvor og samtidig viser hun i kronikken stor kunnskap og forståelse for dynamikken i pressens arbeid. For å bruke hennes egne ord: «Journalister er som folk flest, noen til å stole på, andre ikke».
(Foto: Trygve Indrelid)
Les Wikans kronikk i Aftenposten
Selvsagt er det slik. Som bransjer flest består pressen av et mangfold av mennesker. Men én dårlig medieerfaring kan ikke medføre boikott av enkelte medier, som noen forskere tar til orde for. Ikke bare er det feigt. Det er direkte uansvarlig, og viser at enkelte forskere ikke forstår den viktige samfunnsrollen forskningen har.
Som kommunikasjonsrådgiver befinner jeg meg ofte midt mellom organisasjonen og journalisten. Etter og ha fulgt debatten rundt serien «Hjernevask», er jeg forbauset over hvor dypt skepsisen til pressen stikker hos enkelte forskere. Journalister anses nesten som fiender, som er ute etter å «ta» forskerne. Selvsagt er ikke journalister fiender, tvert i mot. Forskning er godt stoff og journalister er derfor bare nysgjerrige.
Kort vei til skyttergravene
Som Wikan i kronikken viser at hun har forstått, så er det viktig at forskeren og journalisten forstår og respekterer hverandres ulike roller for at møtet mellom dem skal bli konstruktivt. Dette kan være spesielt vanskelig fordi journalistikk og forskning på mange måter er to motpoler: En forsker vil starte med bakgrunnen for forskningen, journalisten vil starte med resultatene. Forskningen er langsiktig, journalistikken ofte kortsiktig. Journalisten konkluderer mens forskeren tar forbehold.
Uten kunnskap om hverandres roller er veien til skyttergravene kort. Journalisten anser forskeren som «vanskelig», som for opptatt av å ta forbehold om saken, eller å belyse alle sider. Forskeren ser på journalisten som det motsatte; overfladisk, sensasjonsorientert og konkluderende.
Journalisten skal ikke formidle
Den viktigste lærdom en forsker kan ta med seg i møtet med en journalist, er at journalistene ikke er talerør for forskeren. Journalisten er først og fremst opptatt av å sette forskningen inn i en større sammenheng, gjerne gjennom å stille kritiske spørsmål om hvilke metoder som er benyttet, hvilke kilder forskningen baseres på, hvor bredt utvalget er, hvem som finansierer forskningen osv. I tillegg må forskeren forstå at vinkling er en form for å prioritere det «viktige» fremfor det «uviktige», ut i fra journalistens og den aktuelle redaksjonens egne vurderinger. En vinkling kan være tabloid og ofte ledsaget av «spissede» bilder. Uten denne medieforståelsen får forskeren fort følelsen av at journalisten har en «egen» agenda.
Mangler tradisjon for forskningsjournalistikk
Forskere hevder ofte at det er et stort problem at Norge mangler tradisjon for forskningsjournalistikk. Dette er en oppfatning jeg langt på vei deler. Gjennom årene har jeg medietrenet nordiske forskere og ofte opplevde jeg svenske og danske forskere, som jobbet på tvers av landegrensene med forskningsformidling, fortelle at forskningen deres ble mer overfladisk behandlet i Norge enn i Danmark og Sverige.
En konsekvens av mangelen på forskningsjournalister er at mediene reduseres til mikrofonstativer. Et eksempel er hvordan «astronomikjendis» Knut Jørgen Røed Ødegaard nærmest har rollen som frilansjournalist i dagspressen med lange egenproduserte artikler – og det på de redaksjonelle sidene. At en næringslivsleder, en politiker eller kunstner skulle få boltre seg fritt i en avis er helt utenkelig. Ødegaard skal ha honnør for at han ønsker å formidle, men det bør foregå gjennom intervjuer, kronikker eller leserbrev.
Ros for at de stilte opp
De norske forskerne i «Hjernevask» har fått mye ris, men jeg ønsker å gi dem ros for at de stilte opp. Selv om de kom skjevt ut i serien lærte de trolig mye om mekanismene i media. For egentlig er det ikke så mye som skal til for at forskeren vil oppleve møtet med en journalist som positivt. I all enkelhet dreier det som om gjensidig respekt og litt forberedelser .
Se forøvrig mine andre blogginnlegg om saken:
