Det er ikke bare våre helfrelste fotballidioter som har kost seg med VM den siste måneden. Denne gjestebloggen er skrevet av en noe mer «tilbaketrukket fotball-fan» som sliter i dag.
Så er det slutt. Det siste målet i årets fotball-VM ble scoret i går. Spania har feiret i hele natt og vil bli husket som vinner for all fremtid. Men det er mer. Frankrikes pinlige sorti. Englands underkjente mål. Vuvuzela- orkesteret på tribunene. Straffesparkerne som bommet. Vi husker det med begeistring eller skuffelse, alt ettersom. Men vi husker det. Det var VM 2010.
Til siste slutt
Mange hadde et favorittlag som de forhåpningsfullt fulgte og heiet på. De heldigste i så måte har hatt den ene spennende kampen etter den andre gjennom sluttspillet. Andre har sett sine helter prestere dårligere enn motstanderne, så dårlig at de ikke samlet nok poeng til å komme seg videre. Men vi skrudde ikke av fjernsynet av den grunn. Vi heiet bare videre på andre lag. Og på VM selv.
Alle har vi hatt noe felles, uansett hvilke lag, spillere og trenere som har stått våre hjerter nærmest. Et verdensmesterskap i fotball har dimensjoner som overgår det aller meste. Selv om Norge ikke deltok på banen, stilte vi mannsterke utenfor. Offensiv satsing fra TV-kanalene og gode kamptidspunkter har vært medvirkende til å samle et norsk publikum på tross av at de røde, hvite og blå ikke hadde noe i Sør-Afrika i gjøre.
Mer enn fotball
Før finalen i går var det 17.mai-stemning i byen. Folk var på vei til en park med storskjerm, til fotballpuber og til venners stuer der gjengen ventet. Det var øldrikking i gatene, ivrige diskusjoner, tipping og vedding. Lufta var ladet av forventning.
Spanjoler og hollendere var å se mange steder. Men flest var det av oss som verken er dedikerte Spania-fans eller super Nederland-fans. Vi er kanskje heller ikke spesielt dedikerte super fotballfans. Vi bare elsker stemningen som et VM skaper og tiltrekkes av fellesskapet som oppstår.
Blåmandag
Summingen av forventningsfulle fotballtilhengere i byer og tettsteder, og summingen fra vuvuzela-bråket på stadion i Sør-Afrika har holdt på en hel måned. Det har vært en selvsagt snakkis i de fleste hjem og et takknemlig emne for avisene å vie plass til.
Men hva nå? Det er ubønnhørlig slutt, og blåmandagfølelsen er nedslående. Fire lange år til neste gang. Hva skal vi fylle tiden med?
Det kommer et EM, heldigvis. Og vår hjemlige liga er i gang etter sommerhvilen. Men det er vitterlig ikke det samme. Fotball-VM stiller i en egen klasse. Av andre store idrettsarrangementer er Tour de France en selvfølgelighet å nevne, godt i gang allerede, med TV-sendinger lange som vonde år.
Men kommer vi til å sette oss i parken med hundrevis av andre og se innspurten på storskjerm? Neppe. Ikke jeg. Jeg er verken superfan av sykling eller fotball. Likevel har et VM i fotball en enorm tiltreningskraft. Nå må jeg leve i tomrommet.
Skrevet av Maja Sørlundsengen, kommunikasjonsrådgiver i Nucleus. Publisert av Nils Ragnar Løvhaug.
