INGEN KOMMENTAR
Dette er en klassiker, og det ville forbause meg dersom den går av moten. Men mange misforstår og bommer på utførelsen. For det å si eller skrive «Ingen kommentar», «det vil jeg helst ikke kommentere», osv. er som kjent en kommentar i seg selv. Og ikke en spesielt god en. Det du vil journalisten skal rapportere er at «XX har ikke vært tilgjengelig for kommentar». Her handler det altså om å gjøre seg totalt utilgjengelig. Ingen må kunne finne deg. Kvitt deg med telefoner, familiemedlemmer og faste bopeler. La bart og skjegg gro (beregn ekstra tid til dette dersom du er jente), kle deg i filler og laser og opphold deg til en hver tid på ukjent sted. Helst også ukjent for deg selv. Dette høres kanskje omfattende ut, men husk at etter et par uker har journalistene glemt saken, og du kan gjenoppta ditt gamle liv.

GRINING
Etter Romørengate er vel dette allmenn kunnskap, men jeg tar det likevel med. For som demonstrert: Vil du ha sympati og snu opinionen fungerer det langt bedre å gråte på en pressekonferanse enn å stille med lue på Dagsrevyen. Generelt blir imidlertid grining alt for lite brukt som svar på kritiske spørsmål. Du bør øve innen noen ulike varianter:  Å svelge hardt uten å få fram et ord mens tårene stille renner nedover kinnet er virkningsfullt. Andre ganger kan ulende krampegråt i fosterstilling være tingen. Tren også på å besvare spørsmål med gråt i stemmen. Gråtende uttale av setningen «Det var ikke meg» behersker du antagelig allerede, bare du går langt nok tilbake i hukommelsen.

AVLED OPPMERKSOMHETEN
Journalister er enkle sjeler som kan litt om mye men mye om lite. Derfor er de lette å imponere med spesialkunnskap og fingernemme triks (de fleste journalister er over gjennomsnittet klønete). Trekker du en femmer ut av øret på en av dem midt under et kritisk spørsmål mister han garantert tråden. Slik kan du fortsette – variér gjerne myntenhet underveis for å øke forvirringen – til han gir opp. Andre ting som fungerer bra er etterligning av tiurleik eller hvalsang, deklamering av «Terje Vigen» i sin helhet og balansering på slakk line med enhjulssykkel.

Flere tips følger så snart det blir et folkekrav.

Prespektivskifte er viktig
Det begynte vel egentlig på universitetet. Hvilket fakultet og fag man valgte gjenspeilte verdivalg og ofte en hel del andre valg, som man fort ble sosialisert inn i. I begeistringen over å få ta del i store tanker om betydningsfulle ting, begynte man å se Sannheten. Alt kunne jo forklares med utgangspunkt i akkurat dette fagets rådende teorier og syn på tingenes tilstand! Man kunne lett som bare det se alt gjennom sine egne fagbriller.

Det var da jeg skjønte at det er lurt å skifte fakultet. For å danne seg et virkelig og flerdimensjonalt bilde av hvordan tingene ser ut, kreves flere perspektiver.

«Samtalene strandet», «forhandlingene kollapset» og «avtalene ble avlyst»
Nå holder jeg på med kommunikasjon. Det har jeg gjort i ti år. God nok tid til å bli ensporet – til mitt forsvar har jeg sett ting fra både den frie journalistens, den offentlig ansatte informasjonskonsulentens og den privat ansatte kommunikasjonsrådgiverens side.

Det slår meg at forsøksvise telefusjoner såvel som mislykkede fredsforhandliger i mediene omtales i vendinger som at «samtalene strandet», «forhandlingene kollapset» og «avtalene ble avlyst»: Det er dårlig eller manglende kommunikasjon som er kjernen. Og det samme er tilfellet på privat basis; ved skilsmissen til min venninnes foreldre og når venneforhold går skeis! Tilsvarende er det «den gode samtalen» som er limet mellom Mette-Marit og Haakon, og det er dyktig kommunikasjonsbruk som løftet Obama til de store, amerikanske høyder.

Jeg kan altså ikke fri meg fra at jeg nå endelig og virkelig sitter med Svaret: Det er jo kommunikasjon det dreier seg om, alt sammen!