Det er på en annen måte måten de snakker på, som er interessant: De snakker hele tiden. De snakker over alt. De snakker fort. Og de snakker høyt. Det gjelder på tv, på film, på radio og ved personlig samhandling. Uavhengig av om de kjenner hverandre godt eller ikke i det hele tatt; talen renner i en ustanselig strøm.

Dette har jeg opplevd det utallige ganger både i Frankrike, Italia og Spania. Før jeg begynte å lære meg latinske språk lot jeg meg fascinere over at de tydeligvis hadde så mye mer interessant å fortelle enn oss her på berget. Men det har de selvsagt ikke.

Samtale = eksistens
For latinerne setter likhetstegn mellom samtale og sosialisering. Det å snakke dreier seg for dem om å være, fordi sosialisering er så vesentlig. De snakker for å gjøre andre oppmerksom på at de eksisterer, og for å få bekreftelse på at de er sett.

Dette har å gjøre med folkesjela. Mens den klassiske norske mann eller kvinne gjerne flykter til fjells for å være alene, vil latinerne helst være omgitt av andre mennesker. Om de ikke vil ha andre innpå seg hele tiden, ønsker de i det minste å høre eller se dem. De vil for alt i verden ikke være alene. Derfor snakker de om løst og fast, om verdenspolitikk, naboer og Fandens oldemor og hva som helst annet. Og det skjer med for oss store fakter, slik at alt virker veldig substansielt og svært viktig.

Målgruppefilter
Jeg kan ikke med min beste evne meddele dem rundt meg alt jeg tenker og ser hele tiden. For i min hjernes talesenter finnes et målgruppefilter som gjør at jeg automatisk vurderer om det jeg kan si er interessant eller relevant for dem rundt meg. Jeg vil jo ikke snakke bare for å snakke. Det må være en grunn til samtalen – ren sosialisering er i lengden ikke grunn god nok. Dessuten synes jeg det er fint med litt stillhet og ettertanke av og til.

Om dette er bra eller ikke, skal jeg ikke forsøke å bevege meg inn på. Jeg må bare konstatere at jeg som nordmann i min kommunikasjon med latinerne i deres eget land rett og slett føler meg litt knapp og kort fordi jeg ikke kan kommunisere på deres premisser.

Jeg har ikke funnet noen betraktninger om akkurat dette noe sted på nettet. Er det virkelig ingen som har forsket på det? Det handler jo ikke bare om hvordan vi snakker med hverandre men hvorfor – kjempeinteressant!

Respekt og seriøsitet
Nå får det faen meg være nok! roper det fra mitt indre. Javel, det er snakk om detaljer, men det betyr  ikke at de er uvesentlige! Jeg registrerer innvendinger som at man ikke trenger å bry seg med å rette opp noe bare fordi noen har bestemt at noe er feil. Andre forsvarer seg med at «det er sånn de skriver på engelsk» eller «når mange skriver slik er det et tegn på en naturlig utvikling av språket vårt». Det er i de aller fleste tilfeller det reneste unnvikende vås. Skjerp dere!

Rettskriving dreier seg jo om så mye mer enn bare ord skrevet riktig; om respekt for det fremste verktøyet vi har for å formidle et budskap – å bevare muligheten til å kunne være klar og presis. Språket vårt er dessuten en vesentlig del av identiteten vår, både på individ- og nasjonalt nivå. Slik sett vil jeg si at norsk rettskriving til syvende og sist handler om selvrespekt. Skriver du godt og riktig, får du respekt. Tilsvarende gjelder det motsatte. Skrivefeil gir i mange tilfeller signaler om manglende utdanning, slurvete eller omtrentlig personlighet, lite engasjement og uprofesjonell tilnærming; du stemples som useriøs.

Jeg snakker ikke om tastefeil som gjøres ubevisst, men om de feilene som med overlegg gang på gang knotes ned i mangel av bedre vitende (og ofte uten at noe lar dem få vite at det er galt). Ei heller ber jeg om at alle skal være retorikere eller forfattere, bare at ordene våre skrives i tråd med rettskrivningnormen og at de benyttes til å gi meningsfylt innhold.

Flaue eksempler
Jeg mener at man må klare å huske, eller gidde å finne ut, at det skrives «abonnement», og ikke «abbonement», «viktigste» og ikke «viktigeste». I tillegg synes jeg det må være lov å kreve at en nordmann vet forskjellen på eksempelvis «da» og «når», når man skal benytte konjunksjonen «og» fremfor infinitivsmerket «å» og at «bevilling» (tillatelse) og «bevilgning» (penger) er to fundamentalt ulike ord. For eksempel.

Særskriving – ikke å forveksle med orddelingsfeil – er jo en klassiker på skrivefeilsfeltet, og noe av det som irriterer mest. Slike uhumskheter kan i beste fall bidra til sinnets munterhet. At sukker biter er kanskje mer ukjent enn at tunfisk biter i vann? I verste fall fører særskriving utilsiktet til helt galt meningsinnhold, og ofte flaue utsagn, som når eksempelvis en dyrevernorganisasjon presenterer medlemmene sine som dyre elskere.

Hva kan du gjøre med det?
Forutsatt at man har alle «normale» sanser og evner i behold – burde det gjennom minst ti års norsk skolegang være mulig å lære seg å bruke språket riktig. Det er del av den aller mest grunnleggende grunnen til å gå på skolen, men holdningen lærere og foresatte formidler ift. språket vårt er selvsagt avgjørende. Uansett skulle man tro det var færre feil å spore enn tidligere, med dagens ordrettingsprogrammer og internetts informasjonsflom rett i telefonen eller to museklikk unna. Utviklingen ser merkelig nok ut til å gå den andre veien.

Det er synd at mange ufrivillig fremstår så ubehjelpelig når det skal såpass lite til for å endre det. Jeg tillater meg å komme med et par tips:

Når det gjelder særskrivingsspørsmålet kommer du langt ved kun å skrive ordet slik du sier det. For eksempel: Sier du «ananas ringer i vann»? Nei, det gjør du jo ikke. Du sier «ananasringer i vann». I de fleste tilfeller kan du også droppe bindestreken, eventuelt konsultere eksempelvis korrekturavdelingen. Skrivemåte sjekker du ellers lett som en plett i Universitetet i Oslo sin uunnværlige nynorsk- og bokmålsordbok. Ellers finnes flust med artige og gode innspill på Språkrådets nettsider eller i den kjente språkspalten til Per Egil Hegge, hvor du også kan sende inn spørsmål og få svar direkte.

Språk er makt
Språk er makt, gjentok min norsklærer på ungdomsskolen. Det hadde han så inderlig rett i. Men det forutsetter at du kan bruke det. Får du det ikke til, er det bedre å be om hjelp. For skriftspråket ditt er essensielt for egen evne til å uttrykke deg og hvordan du fremstår for andre. Respekt!

Informasjon fra en svenske
På en jobbreise for litt siden, ble jeg fortalt av en over gjennomsnittlig språkinteressert svenske at skarre r-en i Norge er en talefeil. Han var ganske bombastisk i sin sak og mente at slik var det fra første stund.

Med utgangspunkt i historien om min barndoms klassevenninne og vårt språks opphav i gammelnorske rullende r-er høres det plausibelt nok ut. Jeg tar likevel ikke uten videre slik informasjon fra en svenske for god fisk, og har undersøkt litt selv.

Selv om flere har hørt om skarre-r som en talefeil, er ikke svaret entydig. Søk på nettet avslører at det hersker mye usikkerhet rundt både tilblivelsen og den historiske spredning av den dorso-uvulare frikativ, som den kalles i fonetikken.

Når det gjelder Europa, nøyer kildene seg ganske enkelt med å fastslå at den allmenne skarringen ser ut til å ha startet i Paris på 1600-tallet. Derfra har den nye lyden hoppet til andre større byer i vår verdensdel. I andre halvdel av 1700-tallet endret r-en talemåten i København. Derfra spredde skarre-r-en seg på 1800-tallet til Norge, i følge Det store norske leksikon først til byer som Bergen og Kristiansand. Skarre-r i distriktene våre er imidlertid så nytt som av 1900-tallsdato.

Enklere å uttale
Så tilbake til spørsmålet om hvorfor skarre-r-en plutselig gjør seg gjeldene og sprer seg i enklaver isolert fra «skarre-områdene». Den er enklere å uttale for små barn som lærer seg å snakke, mener professor Arne Torp som har skrevet boka «R – ei urokråke i norsk språk». Det var jo nettopp derfor min klassevenninne valgte å skarre.

Men Torp forfekter også andre grunner til at den dukker opp enkelte steder. Han mener endog å ha funnet et mønster som muliggjør spådommer om hvor skarre-r-en vil møte sin overmakt i rulle-r-en. Stikkordet er retroflekser. Retroflekser er en særegen lyd som kan opptre når for eksempel en typisk østnorsk r-etterfølges av d, t, n og s («Marte», «Arne») eller når man sier «kvalm» med tjukk «l». Torps hypotese er at når man har en hang til retroflekser, vil man vanskelig gå over til skarring.

Snobberi
Dermed skulle skarring ikke være å foretrekke blant folk fra Osloområdet. Like fullt er det visstnok stadig flere som uttaler r-en i svelget. Det kan rett og slett være et uttrykk for snobberi, og at fenomenet fulgte med siste mote fra Paris til de finere fruer i Frogner bydel. Derav navnet «Frogner-r». Torp mener imidlertid skarre-r-en kom av de tette båndene mellom overklassen i Kristiania og København frem til 1814. Det finnes også andre teorier om Oslosindivdiers skarring; som at den er innført av barnepiker fra Sørlandet for at barna skulle få «bløde konsonanter».

Uansett grunn, ser skarring ut til å være populært. Etermediene får stadig flere skarrere. En av de mest markante i denne klassen, er Håkon Børde. Mannen har også en forbilledlig porsjon selvironi på området, og deltar gjerne i parodi på seg selv.