Innlegg med følgende tagg: SprÃ¥k
Ã… kommunisere med latinere
Etter nylig å ha vært i Spania har jeg fått erkjennelsen banket inn nok en gang: Det å kunne formulere korrekte setninger og å forstå hva som blir sagt, er ikke det samme som å kunne kommunisere med de innfødte.
Alle vet at kultur og språk og gruppe-/nasjonsidentitet henger nøye sammen. Sett fra det øvre, nord-vestlige hjørnet av Europa gir det mening å plassere de latinske landene i samme bås. En ting er de gestene vi nordmenn mangler, sammen med kroppsspråket som ofte understreker poenget, eller er nok i seg selv. Men det synes ikke jeg er det mest interessante.
Det er på en annen måte måten de snakker på, som er interessant: De snakker hele tiden. De snakker over alt. De snakker fort. Og de snakker høyt. Det gjelder på tv, på film, på radio og ved personlig samhandling. Uavhengig av om de kjenner hverandre godt eller ikke i det hele tatt; talen renner i en ustanselig strøm.
Dette har jeg opplevd det utallige ganger både i Frankrike, Italia og Spania. Før jeg begynte å lære meg latinske språk lot jeg meg fascinere over at de tydeligvis hadde så mye mer interessant å fortelle enn oss her på berget. Men det har de selvsagt ikke.
Samtale = eksistens
For latinerne setter likhetstegn mellom samtale og sosialisering. Det å snakke dreier seg for dem om å være, fordi sosialisering er så vesentlig. De snakker for å gjøre andre oppmerksom på at de eksisterer, og for å få bekreftelse på at de er sett.
Dette har å gjøre med folkesjela. Mens den klassiske norske mann eller kvinne gjerne flykter til fjells for å være alene, vil latinerne helst være omgitt av andre mennesker. Om de ikke vil ha andre innpå seg hele tiden, ønsker de i det minste å høre eller se dem. De vil for alt i verden ikke være alene. Derfor snakker de om løst og fast, om verdenspolitikk, naboer og Fandens oldemor og hva som helst annet. Og det skjer med for oss store fakter, slik at alt virker veldig substansielt og svært viktig.
MÃ¥lgruppefilter
Jeg kan ikke med min beste evne meddele dem rundt meg alt jeg tenker og ser hele tiden. For i min hjernes talesenter finnes et mÃ¥lgruppefilter som gjør at jeg automatisk vurderer om det jeg kan si er interessant eller relevant for dem rundt meg. Jeg vil jo ikke snakke bare for Ã¥ snakke. Det mÃ¥ være en grunn til samtalen – ren sosialisering er i lengden ikke grunn god nok. Dessuten synes jeg det er fint med litt stillhet og ettertanke av og til.
Om dette er bra eller ikke, skal jeg ikke forsøke å bevege meg inn på. Jeg må bare konstatere at jeg som nordmann i min kommunikasjon med latinerne i deres eget land rett og slett føler meg litt knapp og kort fordi jeg ikke kan kommunisere på deres premisser.
Jeg har ikke funnet noen betraktninger om akkurat dette noe sted på nettet. Er det virkelig ingen som har forsket på det? Det handler jo ikke bare om hvordan vi snakker med hverandre men hvorfor – kjempeinteressant!
Respekt! (Eller: nå får det faen meg være nok!)
Dette blogginnlegget handler om norsk rettskriving. Å nei, ikke nok et slik innlegg, tenker du kanskje nå. Enda mer flisespikkende mas om detaljer i språket vårt. For det er en del som bryr seg på området. Og jeg er blant dem, for det er tydeligvis langt fra nok til å gi resultater. Herved mitt lille bidrag til saka.
Det må være lov å nevne det (uten å bli beskyldt for å kaste stein i glasshus når man slumper til å skrive noe feil selv). Ærlig talt; det renner jo over av skrivefeil på alle bauger og kanter, og ikke minst der hvor man minst venter det – i skrift produsert fra myndighets-, forlags,- skole,- reklame-, kommunikasjons- og mediehold. Det er dette de oppvoksende slekter tar etter. Derfor må noe gjøres.
Les mer »
Skarre-r-en; en talefeil?
På barneskolen var det en jente i klassen som skarret. Hun var den eneste i sin familie som gjorde det. Det var en måte å kompensere for at hun ikke kunne rulle på r-en slik som oss andre. Det var rett og slett en talefeil.
Vi tenkte ikke over det på den tiden, vi bare godtok at hun bruke en annen «r» enn oss, selv om dialekten hennes ellers var lik. Slik er det gjerne med de som skarrer – de bli jo ikke mobbet. For skarre r-en er en viktig bestanddel i flere av Norges dialekter, og er helt på sin plass i språket vårt. Det merkelige er at den blant språkets innovatører – de unge – sprer seg i områder fri for dialekter som ikke kjennetegnes av skarre-r. Hvorfor?
Les mer »
Siste innlegg
- Lat og kravstor ungdom, eller…?
- Unødvendig storm i vannglass
- Gjesteblogg: Tomrommet etter VM
- Motpoler – ikke motstandere!
- Hvor gikk det galt Frankrike?
Siste kommentarer
- PlacedelaMode til Førlansering av motekolleksjon på Facebook
- Tweets that mention Unødvendig storm i vannglass | Nucleoid.no -- Topsy.com til Unødvendig storm i vannglass
- Tweets that mention Motpoler – ikke motstandere! | Nucleoid.no -- Topsy.com til Motpoler – ikke motstandere!
- Motpoler – ikke motstandere! | Nucleoid.no til Stå frem, forsker!
- Tweets that mention http://www.nucleoid.no/ukategorisert/hvor-gikk-det-galt-frankrike/#more-901?utm_source=pingback -- Topsy.com til Hvor gikk det galt Frankrike?
Bloggrull
- Arne Krokan
- BM-bloggen
- Cecilie Staude
- Colt PR
- Finn Labs
- Fremsikt
- I all enkelhet
- Kjøkkenfesten
- Kreativt forum
- kuttisme.no
- Media Culpa
- Metronet
- MIDlabs
- Netthoder
- Nrk Beta
- Sermo consulting
Tagger
Skribenter
Helena Sæter 
Joachim Westher Andersen 
Atle Hommersand 
Nils Ragnar Løvhaug 
Siv Loraine Seljevold 
Sven Øvergaard 