Ønsker man oppmerksomhet så er den korteste veien ofte å gjøre noe utradisjonelt, noe annerledes, noe som gjør at du står ut av mengden. Utfordringen er ofte at det du gjør, eller det du har på deg, kommer i veien for budskapet ditt. Derfor er det alltid en hårfin balansegang mellom den gode kreative og annerledes ideen som gir kort vei til omtalen og det FAKTISKE budskapet man har.

For curlinggutta derimot, er det helt uproblematisk. Inntil eventuelt resultatene svikter. Da kan klovnebuksene fort få skylda for det.

Let´s face it. Curling er ikke akkurat en mediaidrett. Jeg vil anta at mindre enn 5 prosent av det norske folk kan navnet på skippen og kosterne til det norske laget. Klovnebuksene har imidlertid sikret de en medieomtale verdt millioner – en omtale de aldri ville ha fått med trauste curlingbukser.

Et kjapt google-søk viser at de har fått 68 internasjonale presseklipp på bare buksene – alt fra New York Times, Vancouver Sun og USA Today til nyhetsbyrået Reuters.

Norge tapte sin første kamp i OL mot Canada. Likevel er kampen omtalt i 308 artikler. Hvorfor? Alle ordspillmulighetene som tabloidene elsker, som f.eks. Yahoo! Sports: “Canada beats pants off Norway”.

VG mener i dag at buksene latterliggjøres av internasjonal presse. Men sånn er det når man stikker bena frem: man blir enten elsket eller hatet. Og mens en kommentator latterliggjør dem, så elsker 45 000 mennesker på Facebook dem. Facebook-gruppen “The Norwegian Olympic Curling Team´s Pants” har i skrivende stund over 45 000 fans.  Og det på mindre enn uke…Det kan trygt kalles en “viral buzz”.

Betyr dette at vi alle bør ha på klovnebukser på neste gang vi skal snakke med media? Neppe, men trenger du oppmerksomhet og klarer balansegangen mellom brød og sirkus og budskapet, kommer du lengre med brød og sirkus enn et par pressemeldinger.

Og mens vi er inne på klovner, brød og sirkus. I går hadde den norske moteskaperen Fam Irvoll fremvisning av sin siste kolleksjon under Oslo Fashion Week: og den var også full av sirkuskostymer. Så det er godt mulig at de norske gutta faktisk er trendsettere – og ikke bare en gjeng curlere med klovnebukser.

PS! Buksene kan du bestille her.

Foto: Robert F. Bukaty

Jeg satte meg ned noen timer, fant et lydspor vår mann på musikk/lydproduksjon, Willy, hadde laget og satte sammen denne filmbiten som viser litt av det spennet av filmer vi har produsert:

Vi som jobber i det ondes tjeneste har ikke mye til overs for Lundteigen, og ler av ham i lunsjen. Sånn sett kan det minne om mange andre arbeidsplasser. Men det er bare på overflaten, akkurat som det bare er på overflaten mine kolleger fremstår som sympatiske og til dels velkledte mennesker. Tilsynelatende jobber for eksempel jeg med å lage filmer og skrive tekster som publiseres på nettsider, i blader og på Youtube. Disse kan virke tilforlatelige. Men det er helt til du prøver å lese tekstene eller se filmene baklengs.

Til daglig må jeg likevel innrømme at livet på den mørke siden til forveksling ligner livet slik det var før. Dette gjør meg antagelig enda ondere enn jeg allerede var. Mitt eneste håp er at jeg tross alt en gang kan bli gjenfødt som et bedre menneske. Som håndverker, kanskje. Eller journalist.