Michael Moore signerer autografer under filmfestivalen i Venezia. Disse var forhåpentligvis gratis.

Denne gangen var det altså Michael Moore som sto for tur. Under filmfestivalen i Venezia for noen uker siden ønsket Nils et intervju med filmskaperen. Men svaret fra den norske filmdistributøren var ikke som forventet: Det kan du godt få, men det vil koste deg dyrt! 2000 Euro var prisen Nils fikk høre.

Slike summer fantes naturlig nok ikke i frilansbudsjettet. I stedet valgte Nils å konfrontere en tilsynelatende forvirret Moore med dette under pressekonferansen.  Bransjebladet Variety fattet interesse for saken, og fant raskt ut at praksisen blir stadig mer utbredt.

Moores budskap om at kapitalismens frammarsj må stoppes blir unektelig noe hult når han plutselig framstår som poster boy for enda en ny måte å tjene penger på. Og dette er jo mat for dem som fra før var skeptiske til mannens arbeidsmetoder. Men problemstillingen er uansett interessant nok den. I Norge har betalingsjournalistikk vært en varm potet lenge – for eksempel i forbindelse med Se & Hør-boka for noen år siden. Og praksisen er neppe utryddet, snarere tvert i mot. De fleste tilfellene hører vi nok aldri om – det er verken i journalistens eller intervjuobjektets interesse.

Hvem fikk så skylda til slutt? De grådige pr-byråene, selvsagt. Kanskje vi i Nucleus bør henge oss på – og kreve 10 000 kroner for et seiersintervju med Jens Arne Svartedal i Team Xtra personell?

I første omgang kan jeg i hvert fall sette spesielt interesserte i kontakt med Nils from Norway. Jeg har nummeret hans. Prisen blir vi nok enige om.