Det er på en annen måte måten de snakker på, som er interessant: De snakker hele tiden. De snakker over alt. De snakker fort. Og de snakker høyt. Det gjelder på tv, på film, på radio og ved personlig samhandling. Uavhengig av om de kjenner hverandre godt eller ikke i det hele tatt; talen renner i en ustanselig strøm.

Dette har jeg opplevd det utallige ganger både i Frankrike, Italia og Spania. Før jeg begynte å lære meg latinske språk lot jeg meg fascinere over at de tydeligvis hadde så mye mer interessant å fortelle enn oss her på berget. Men det har de selvsagt ikke.

Samtale = eksistens
For latinerne setter likhetstegn mellom samtale og sosialisering. Det å snakke dreier seg for dem om å være, fordi sosialisering er så vesentlig. De snakker for å gjøre andre oppmerksom på at de eksisterer, og for å få bekreftelse på at de er sett.

Dette har å gjøre med folkesjela. Mens den klassiske norske mann eller kvinne gjerne flykter til fjells for å være alene, vil latinerne helst være omgitt av andre mennesker. Om de ikke vil ha andre innpå seg hele tiden, ønsker de i det minste å høre eller se dem. De vil for alt i verden ikke være alene. Derfor snakker de om løst og fast, om verdenspolitikk, naboer og Fandens oldemor og hva som helst annet. Og det skjer med for oss store fakter, slik at alt virker veldig substansielt og svært viktig.

Målgruppefilter
Jeg kan ikke med min beste evne meddele dem rundt meg alt jeg tenker og ser hele tiden. For i min hjernes talesenter finnes et målgruppefilter som gjør at jeg automatisk vurderer om det jeg kan si er interessant eller relevant for dem rundt meg. Jeg vil jo ikke snakke bare for å snakke. Det må være en grunn til samtalen – ren sosialisering er i lengden ikke grunn god nok. Dessuten synes jeg det er fint med litt stillhet og ettertanke av og til.

Om dette er bra eller ikke, skal jeg ikke forsøke å bevege meg inn på. Jeg må bare konstatere at jeg som nordmann i min kommunikasjon med latinerne i deres eget land rett og slett føler meg litt knapp og kort fordi jeg ikke kan kommunisere på deres premisser.

Jeg har ikke funnet noen betraktninger om akkurat dette noe sted på nettet. Er det virkelig ingen som har forsket på det? Det handler jo ikke bare om hvordan vi snakker med hverandre men hvorfor – kjempeinteressant!

INGEN KOMMENTAR
Dette er en klassiker, og det ville forbause meg dersom den går av moten. Men mange misforstår og bommer på utførelsen. For det å si eller skrive «Ingen kommentar», «det vil jeg helst ikke kommentere», osv. er som kjent en kommentar i seg selv. Og ikke en spesielt god en. Det du vil journalisten skal rapportere er at «XX har ikke vært tilgjengelig for kommentar». Her handler det altså om å gjøre seg totalt utilgjengelig. Ingen må kunne finne deg. Kvitt deg med telefoner, familiemedlemmer og faste bopeler. La bart og skjegg gro (beregn ekstra tid til dette dersom du er jente), kle deg i filler og laser og opphold deg til en hver tid på ukjent sted. Helst også ukjent for deg selv. Dette høres kanskje omfattende ut, men husk at etter et par uker har journalistene glemt saken, og du kan gjenoppta ditt gamle liv.

GRINING
Etter Romørengate er vel dette allmenn kunnskap, men jeg tar det likevel med. For som demonstrert: Vil du ha sympati og snu opinionen fungerer det langt bedre å gråte på en pressekonferanse enn å stille med lue på Dagsrevyen. Generelt blir imidlertid grining alt for lite brukt som svar på kritiske spørsmål. Du bør øve innen noen ulike varianter:  Å svelge hardt uten å få fram et ord mens tårene stille renner nedover kinnet er virkningsfullt. Andre ganger kan ulende krampegråt i fosterstilling være tingen. Tren også på å besvare spørsmål med gråt i stemmen. Gråtende uttale av setningen «Det var ikke meg» behersker du antagelig allerede, bare du går langt nok tilbake i hukommelsen.

AVLED OPPMERKSOMHETEN
Journalister er enkle sjeler som kan litt om mye men mye om lite. Derfor er de lette å imponere med spesialkunnskap og fingernemme triks (de fleste journalister er over gjennomsnittet klønete). Trekker du en femmer ut av øret på en av dem midt under et kritisk spørsmål mister han garantert tråden. Slik kan du fortsette – variér gjerne myntenhet underveis for å øke forvirringen – til han gir opp. Andre ting som fungerer bra er etterligning av tiurleik eller hvalsang, deklamering av «Terje Vigen» i sin helhet og balansering på slakk line med enhjulssykkel.

Flere tips følger så snart det blir et folkekrav.

Respekt og seriøsitet
Nå får det faen meg være nok! roper det fra mitt indre. Javel, det er snakk om detaljer, men det betyr  ikke at de er uvesentlige! Jeg registrerer innvendinger som at man ikke trenger å bry seg med å rette opp noe bare fordi noen har bestemt at noe er feil. Andre forsvarer seg med at «det er sånn de skriver på engelsk» eller «når mange skriver slik er det et tegn på en naturlig utvikling av språket vårt». Det er i de aller fleste tilfeller det reneste unnvikende vås. Skjerp dere!

Rettskriving dreier seg jo om så mye mer enn bare ord skrevet riktig; om respekt for det fremste verktøyet vi har for å formidle et budskap – å bevare muligheten til å kunne være klar og presis. Språket vårt er dessuten en vesentlig del av identiteten vår, både på individ- og nasjonalt nivå. Slik sett vil jeg si at norsk rettskriving til syvende og sist handler om selvrespekt. Skriver du godt og riktig, får du respekt. Tilsvarende gjelder det motsatte. Skrivefeil gir i mange tilfeller signaler om manglende utdanning, slurvete eller omtrentlig personlighet, lite engasjement og uprofesjonell tilnærming; du stemples som useriøs.

Jeg snakker ikke om tastefeil som gjøres ubevisst, men om de feilene som med overlegg gang på gang knotes ned i mangel av bedre vitende (og ofte uten at noe lar dem få vite at det er galt). Ei heller ber jeg om at alle skal være retorikere eller forfattere, bare at ordene våre skrives i tråd med rettskrivningnormen og at de benyttes til å gi meningsfylt innhold.

Flaue eksempler
Jeg mener at man må klare å huske, eller gidde å finne ut, at det skrives «abonnement», og ikke «abbonement», «viktigste» og ikke «viktigeste». I tillegg synes jeg det må være lov å kreve at en nordmann vet forskjellen på eksempelvis «da» og «når», når man skal benytte konjunksjonen «og» fremfor infinitivsmerket «å» og at «bevilling» (tillatelse) og «bevilgning» (penger) er to fundamentalt ulike ord. For eksempel.

Særskriving – ikke å forveksle med orddelingsfeil – er jo en klassiker på skrivefeilsfeltet, og noe av det som irriterer mest. Slike uhumskheter kan i beste fall bidra til sinnets munterhet. At sukker biter er kanskje mer ukjent enn at tunfisk biter i vann? I verste fall fører særskriving utilsiktet til helt galt meningsinnhold, og ofte flaue utsagn, som når eksempelvis en dyrevernorganisasjon presenterer medlemmene sine som dyre elskere.

Hva kan du gjøre med det?
Forutsatt at man har alle «normale» sanser og evner i behold – burde det gjennom minst ti års norsk skolegang være mulig å lære seg å bruke språket riktig. Det er del av den aller mest grunnleggende grunnen til å gå på skolen, men holdningen lærere og foresatte formidler ift. språket vårt er selvsagt avgjørende. Uansett skulle man tro det var færre feil å spore enn tidligere, med dagens ordrettingsprogrammer og internetts informasjonsflom rett i telefonen eller to museklikk unna. Utviklingen ser merkelig nok ut til å gå den andre veien.

Det er synd at mange ufrivillig fremstår så ubehjelpelig når det skal såpass lite til for å endre det. Jeg tillater meg å komme med et par tips:

Når det gjelder særskrivingsspørsmålet kommer du langt ved kun å skrive ordet slik du sier det. For eksempel: Sier du «ananas ringer i vann»? Nei, det gjør du jo ikke. Du sier «ananasringer i vann». I de fleste tilfeller kan du også droppe bindestreken, eventuelt konsultere eksempelvis korrekturavdelingen. Skrivemåte sjekker du ellers lett som en plett i Universitetet i Oslo sin uunnværlige nynorsk- og bokmålsordbok. Ellers finnes flust med artige og gode innspill på Språkrådets nettsider eller i den kjente språkspalten til Per Egil Hegge, hvor du også kan sende inn spørsmål og få svar direkte.

Språk er makt
Språk er makt, gjentok min norsklærer på ungdomsskolen. Det hadde han så inderlig rett i. Men det forutsetter at du kan bruke det. Får du det ikke til, er det bedre å be om hjelp. For skriftspråket ditt er essensielt for egen evne til å uttrykke deg og hvordan du fremstår for andre. Respekt!

Prespektivskifte er viktig
Det begynte vel egentlig på universitetet. Hvilket fakultet og fag man valgte gjenspeilte verdivalg og ofte en hel del andre valg, som man fort ble sosialisert inn i. I begeistringen over å få ta del i store tanker om betydningsfulle ting, begynte man å se Sannheten. Alt kunne jo forklares med utgangspunkt i akkurat dette fagets rådende teorier og syn på tingenes tilstand! Man kunne lett som bare det se alt gjennom sine egne fagbriller.

Det var da jeg skjønte at det er lurt å skifte fakultet. For å danne seg et virkelig og flerdimensjonalt bilde av hvordan tingene ser ut, kreves flere perspektiver.

«Samtalene strandet», «forhandlingene kollapset» og «avtalene ble avlyst»
Nå holder jeg på med kommunikasjon. Det har jeg gjort i ti år. God nok tid til å bli ensporet – til mitt forsvar har jeg sett ting fra både den frie journalistens, den offentlig ansatte informasjonskonsulentens og den privat ansatte kommunikasjonsrådgiverens side.

Det slår meg at forsøksvise telefusjoner såvel som mislykkede fredsforhandliger i mediene omtales i vendinger som at «samtalene strandet», «forhandlingene kollapset» og «avtalene ble avlyst»: Det er dårlig eller manglende kommunikasjon som er kjernen. Og det samme er tilfellet på privat basis; ved skilsmissen til min venninnes foreldre og når venneforhold går skeis! Tilsvarende er det «den gode samtalen» som er limet mellom Mette-Marit og Haakon, og det er dyktig kommunikasjonsbruk som løftet Obama til de store, amerikanske høyder.

Jeg kan altså ikke fri meg fra at jeg nå endelig og virkelig sitter med Svaret: Det er jo kommunikasjon det dreier seg om, alt sammen!

Et inspirerende eksempel på hvordan You Tube kan benyttes som profesjonell kommunikasjonskanal er EU Tube. Siden EU opprettet sin You Tube profil for 1,5 år siden har kanalen fått 7.500 abonnenter, vist video 13,3 millioner ganger, mottatt 7.000 kommentarer til filmene og 20.000 generelle kommentarer.

EU Tube er verdt et besøk! Og fortell gjerne hva du synes og tenker!

*Kilde: Com Score