Etter nylig å ha vært i Spania har jeg fått erkjennelsen banket inn nok en gang: Det å kunne formulere korrekte setninger og å forstå hva som blir sagt, er ikke det samme som å kunne kommunisere med de innfødte.
Alle vet at kultur og språk og gruppe-/nasjonsidentitet henger nøye sammen. Sett fra det øvre, nord-vestlige hjørnet av Europa gir det mening å plassere de latinske landene i samme bås. En ting er de gestene vi nordmenn mangler, sammen med kroppsspråket som ofte understreker poenget, eller er nok i seg selv. Men det synes ikke jeg er det mest interessante.
Det er på en annen måte måten de snakker på, som er interessant: De snakker hele tiden. De snakker over alt. De snakker fort. Og de snakker høyt. Det gjelder på tv, på film, på radio og ved personlig samhandling. Uavhengig av om de kjenner hverandre godt eller ikke i det hele tatt; talen renner i en ustanselig strøm.
Dette har jeg opplevd det utallige ganger både i Frankrike, Italia og Spania. Før jeg begynte å lære meg latinske språk lot jeg meg fascinere over at de tydeligvis hadde så mye mer interessant å fortelle enn oss her på berget. Men det har de selvsagt ikke.
Samtale = eksistens
For latinerne setter likhetstegn mellom samtale og sosialisering. Det å snakke dreier seg for dem om å være, fordi sosialisering er så vesentlig. De snakker for å gjøre andre oppmerksom på at de eksisterer, og for å få bekreftelse på at de er sett.
Dette har å gjøre med folkesjela. Mens den klassiske norske mann eller kvinne gjerne flykter til fjells for å være alene, vil latinerne helst være omgitt av andre mennesker. Om de ikke vil ha andre innpå seg hele tiden, ønsker de i det minste å høre eller se dem. De vil for alt i verden ikke være alene. Derfor snakker de om løst og fast, om verdenspolitikk, naboer og Fandens oldemor og hva som helst annet. Og det skjer med for oss store fakter, slik at alt virker veldig substansielt og svært viktig.
MÃ¥lgruppefilter
Jeg kan ikke med min beste evne meddele dem rundt meg alt jeg tenker og ser hele tiden. For i min hjernes talesenter finnes et mÃ¥lgruppefilter som gjør at jeg automatisk vurderer om det jeg kan si er interessant eller relevant for dem rundt meg. Jeg vil jo ikke snakke bare for Ã¥ snakke. Det mÃ¥ være en grunn til samtalen – ren sosialisering er i lengden ikke grunn god nok. Dessuten synes jeg det er fint med litt stillhet og ettertanke av og til.
Om dette er bra eller ikke, skal jeg ikke forsøke å bevege meg inn på. Jeg må bare konstatere at jeg som nordmann i min kommunikasjon med latinerne i deres eget land rett og slett føler meg litt knapp og kort fordi jeg ikke kan kommunisere på deres premisser.
Jeg har ikke funnet noen betraktninger om akkurat dette noe sted på nettet. Er det virkelig ingen som har forsket på det? Det handler jo ikke bare om hvordan vi snakker med hverandre men hvorfor – kjempeinteressant!
Dette har hendt: Noe som slett ikke burde ha hendt. Og du er ansvarlig. Blodtørstige igler med kamera og båndopptaker er i ferd med å sirkle deg inn. Deres høyeste ønske er å servere verden akkurat ditt hode på et fat, og du aner ikke hva du skal fortelle dem. Frykt ikke! Her er en gratis og idiotsikker guide til kommunikasjonsstrategier som garantert fungerer.
Les mer »
Mitt milde og vinnende vesen til tross – en gang har jeg faktisk jobbet som pÃ¥gÃ¥ende forbrukerjournalist. Og jeg øser selvsagt med glede av min inngÃ¥ende kunnskap om hvordan du lekende lett kommer deg ut av de kinkigste situasjoner. Som overskriften røper blir dette en sporadisk tilbakevendende serie av tips. Mulighetene er nemlig like tallrike som stjernene pÃ¥ himmelen.
Dette blogginnlegget handler om norsk rettskriving. Å nei, ikke nok et slik innlegg, tenker du kanskje nå. Enda mer flisespikkende mas om detaljer i språket vårt. For det er en del som bryr seg på området. Og jeg er blant dem, for det er tydeligvis langt fra nok til å gi resultater. Herved mitt lille bidrag til saka.
Det må være lov å nevne det (uten å bli beskyldt for å kaste stein i glasshus når man slumper til å skrive noe feil selv). Ærlig talt; det renner jo over av skrivefeil på alle bauger og kanter, og ikke minst der hvor man minst venter det – i skrift produsert fra myndighets-, forlags,- skole,- reklame-, kommunikasjons- og mediehold. Det er dette de oppvoksende slekter tar etter. Derfor må noe gjøres.
Les mer »
Vi må bare innrømme det: De fleste av oss kan ikke unngå å bli befengt med en vesentlig hang til partiskhet i forhold til det vi gjør mest av i livet akkurat nå. Og jo lenger vi holder på med det, jo mer ensidige blir vi.
Jeg har opplevd dette «skylappfenoment» flere ganger i livets ulike faser og situasjoner. Og det undrer meg at mange ikke ser ut til å være klar over det eller ikke tar fenomenet innover seg.
You Tube har passert Yahoo i antall søk, og er dermed den nest største søkemotoren etter Google*. Film er et redskap stadig flere profesjonelle aktører benytter i kommunikasjonen – for eksempel EU.
14 timer film lastes opp hvert minutt til You Tube. Hver dag skjer 500 millioner videovisninger. Den mest sette filmen er vist 126 millioner ganger. You Tube og film er definitivt mer enn underholdning.
