Les Wikans kronikk i Aftenposten

Selvsagt er det slik. Som bransjer flest består pressen av et mangfold av mennesker. Men én dårlig medieerfaring kan ikke medføre boikott av enkelte medier, som noen forskere tar til orde for. Ikke bare er det feigt. Det er direkte uansvarlig, og viser at enkelte forskere ikke forstår den viktige samfunnsrollen forskningen har.

Som kommunikasjonsrådgiver befinner jeg meg ofte midt mellom organisasjonen og journalisten.  Etter og ha fulgt debatten rundt serien «Hjernevask», er jeg forbauset over hvor dypt skepsisen til pressen stikker hos enkelte forskere. Journalister anses nesten som fiender, som er ute etter å «ta» forskerne. Selvsagt er ikke journalister fiender, tvert i mot. Forskning er godt stoff og journalister er derfor bare nysgjerrige.

Kort vei til skyttergravene

Som Wikan i kronikken viser at hun har forstått, så er det viktig at forskeren og journalisten forstår og respekterer hverandres ulike roller for at møtet mellom dem skal bli konstruktivt. Dette kan være spesielt vanskelig fordi journalistikk og forskning på mange måter er to motpoler: En forsker vil starte med bakgrunnen for forskningen, journalisten vil starte med resultatene. Forskningen er langsiktig, journalistikken ofte kortsiktig. Journalisten konkluderer mens forskeren tar forbehold.

Uten kunnskap om hverandres roller er veien til skyttergravene kort. Journalisten anser forskeren som «vanskelig», som for opptatt av å ta forbehold om saken, eller å belyse alle sider. Forskeren ser på journalisten som det motsatte; overfladisk, sensasjonsorientert og konkluderende.

Journalisten skal ikke formidle

Den viktigste lærdom en forsker kan ta med seg i møtet med en journalist, er at journalistene ikke er talerør for forskeren. Journalisten er først og fremst opptatt av å sette forskningen inn i en større sammenheng, gjerne gjennom å stille kritiske spørsmål om hvilke metoder som er benyttet, hvilke kilder forskningen baseres på, hvor bredt utvalget er, hvem som finansierer forskningen osv. I tillegg må forskeren forstå at vinkling er en form for å prioritere det «viktige» fremfor det «uviktige», ut i fra journalistens og den aktuelle redaksjonens egne vurderinger. En vinkling kan være tabloid og ofte ledsaget av «spissede» bilder. Uten denne medieforståelsen får forskeren fort følelsen av at journalisten har en «egen» agenda.

Mangler tradisjon for forskningsjournalistikk

Forskere hevder ofte at det er et stort problem at Norge mangler tradisjon for forskningsjournalistikk. Dette er en oppfatning jeg langt på vei deler. Gjennom årene har jeg medietrenet nordiske forskere og ofte opplevde jeg svenske og danske forskere, som jobbet på tvers av landegrensene med forskningsformidling, fortelle at forskningen deres ble mer overfladisk behandlet i Norge enn i Danmark og Sverige.

En konsekvens av mangelen på forskningsjournalister er at mediene reduseres til mikrofonstativer. Et eksempel er hvordan «astronomikjendis» Knut Jørgen Røed Ødegaard nærmest har rollen som frilansjournalist i dagspressen med lange egenproduserte artikler – og det på de redaksjonelle sidene. At en næringslivsleder, en politiker eller kunstner skulle få boltre seg fritt i en avis er helt utenkelig. Ødegaard skal ha honnør for at han ønsker å formidle, men det bør foregå gjennom intervjuer, kronikker eller leserbrev.

Ros for at de stilte opp

De norske forskerne i «Hjernevask» har fått mye ris, men jeg ønsker å gi dem ros for at de stilte opp. Selv om de kom skjevt ut i serien lærte de trolig mye om mekanismene i media. For egentlig er det ikke så mye som skal til for at forskeren vil oppleve møtet med en journalist som positivt. I all enkelhet dreier det som om gjensidig respekt og litt forberedelser .

Se forøvrig mine andre blogginnlegg om saken:

Forsker, stå frem!

Avslørt av kroppsspråket

Når jeg likevel mener at flere av de norske forskerne falt for eget grep, så begrunner jeg det med deres avslørende kroppsspråk.

Himling med øynene og latter…

Det er et faktum at flere av de norske forskerne, spesielt Jørgen Lorentzen, lo og himlet med øynene når de ble presentert forskning gjort av utenlandske forskere. Den synlige arrogansen for andre forskere og forskningsfelt er ikke noe Harald Eia har «klippet» seg til. At flere av de utenlandske forskerne representerte solide ærverdige Universiteter, som har fostret en rekke Nobelprisvinnere, gjør de norske forskernes latterliggjøring av sine utenlandske kollegaer mildt sagt spesiell. Mye av den utenlandske forskningen som ble presentert i serien var basert på årelange studier og observasjoner. Flere av studiene var verdensomspennende med flere hundre tusen respondenter.

Arroganse og manglende respekt

I ettertid har forskerne stått i kø for å forklare sine utsagn: Forskerne ble misforstått og utsagnene deres ble tatt ut av en sammenheng. Greit nok det, jeg vet hvordan medieverden fungerer. Men den tydelige arrogansen og den manglende interessen for andre fagfelt har ingen klippesaks frembrakt. Et eksempel på den manglende interessen for grensenær forskning sto Professor i kriminologi Hedda Giertsen for. Hun har aggresjon og sinne som sitt spesialfelt, men ga i serien likevel uttrykk for at hun aldri hadde hørt om noe genetisk forskning på aggressivitet. Likevel fant Harald Eia mye genetisk forskning på området – etter bare noen minutters googling.

Tverrfaglighet? Ikke interessant!

Det er her jeg mener de norske forskerne ble tatt «med buksa» nede. Til alle tider har viktigheten av tverrfaglighet blitt fremhevet, men i serien ble alt som kunne rokke ved de norske forskernes standpunkter avfeid med uttalelser som; «jeg hører hva du sier, men det er ikke interessant». Og når Eia fulgte opp med spørsmål om de virkelig kunne se helt bort fra de utenlandske resultatene, var kommentaren ofte; «nei, dette er ikke interessant», med et flir om munnen. Det er nesten så jeg ikke trodde det jeg hørte. Selve grunnmuren i vitenskapen er nysgjerrighet. Et åpent sinn og nysgjerrrighet er det som driver forskningen fremover!

Prestisje og stahet

For meg virker det klart at det først og fremst dreier seg om prestisje og stahet. Kombinert med redsel for hva andre forskerkollegaene skal mene. «Herregud, hva om jeg innrømmer at jeg kan ha tatt feil! Hva vil mine kollegaer da tro jeg har drevet med i alle disse årene». Kjønnsforsker Agnes Bolsø, som ble intervjuet om homofili, presterte til og med å si at hun baserte hypotesen sin (om at homofili først og fremst var et resultat av miljø) med at hun hadde vært barn selv. Dessuten kjente hun barn. Derfor kunne hun se bort fra hele det biologiske materialet…

Stilt overfor en slik utfordring – med risiko for å ble avslørt – malte forskerne seg opp i et hjørne. De nektet å innse fakta. Nærmest som når en smågutt brånekter for at han har vært opp i sjokoladeposen, selv om han står med sjokolade over hele ansiktet.

Fruktbart med debatt

Nå kommer det heldigvis noe godt ut av dette. Debatten om serien har vært enorm og forskerne har selv debattert flittig for og i mot serien. Det virker som om at det er en slags oppvåkning på gang og ingenting er bedre.

For Norge trenger gode forskere og forskermiljøer. Kanskje vil flere forskere nå også se verdien av å kunne formidle forskning. At litt medietrening faktisk kan være til hjelp neste gang forskerne skal ut og ytre seg i det offentlige rom. I hvert fall var det rått parti  å observere de norske forskernes formidlingsevne, målt opp mot de utenlandske forskerne. Kanskje hadde det noe å si at intervjueren var Harald Eia, og at de norske intervjuobjektene i altfor stor grad ble påvirket av Eias tidligere spillopper. Mulig det, men det fjerner likevel ikke det faktum at noen av forskerne utvilsomt burde satt seg litt mer inn i hvordan medieverden fungerer. Men uansett skal de ha honnør for at de stilte opp, som var litt av mitt poeng forrige gang jeg skrev om denne spennende serien.

Til slutt vil jeg si at det er litt spesielt at det måtte en komiker til å for å skape skikkelig debatt i den norske forskersfæren. Og det sier vel litt om hvordan medieverden har blitt…

Professor Willy Pedersen føler seg lurt av Harald Eia. Foto: Per Kristian Bjørkeng, Aftenposten

Les mer:
Aftenposten
Dagbladet

Jeg kommer herved med en oppfordring til deg, professor Willy Pedersen. Ikke trekk deg. Det var sporty av deg å stille opp. Det viser at du, i mot motsetning til mange av dine forskerkollegaer, ønsker å formidle din kunnskap. Kanskje blir du litt «brent» nå,  men da har du i hvert fall lært utrolig mye som vil hjelpe deg neste gang media ringer.

Forsvarer ikke NRK
Dette innlegget er ikke ment å forsvare NRK og Harald Eia. Heller ikke Willy Pedersen. Programmet «Hjernevask» er ennå ikke ferdig produsert, og følgelig er det umulig på nåværende tidspunkt å mene noe som helst om hvordan sosiologiprofessoren kommer til å fremstå i programmet. Kanskje vil Pedersen fremstå nøyaktig så usikker og nølende som han frykter, som altså har gitt han kalde føtter. Eller kanskje ikke. Muligens gjorde Pedersen rett i å trekke seg fra programmet.

Hvis jeg hadde vært Pedersens informasjonsrådgiver ville jeg trolig satt som en betingelse å få se spørsmålene fra de amerikanske forskerne på forhånd. Egentlig burde alle personer kreve det. Og hvis NRK hadde nektet og henvist til at heller ikke politikere får se spørsmålene på forhånd, som var argumentene som ble brukt overfor Pedersen, så ville jeg som forsker vurdert å trekke meg. Det ville ganske sikkert ført til at NRK sendte spørsmålene på forhånd til likevel.

Lengre inn i hulene
Min bekymring er at denne saken trolig bidrar til forskere trekker seg enda lengre inn i «hulene» sine. At de sjeldnere kommer frem og deler med samfunnet sine kunnskaper. Mange forskere tenker sikkert i dag: «Det var det jeg sa, media er bare opptatt av å lage sirkus. Da er det bedre å holde seg borte».  Det er synd fordi Norge bruker altfor lite penger på forskning, i forhold til land som det er naturlig å sammenligne seg med.

Det er mange grunner til det, men jeg vil påstå at hvis forskere hadde vært mer opptatt av å spre forskning gjennom massemedia, og ikke bare til sine kollegaer, eller gjennom smale vitenskapelige (ofte utenlandske)  tidsskrifter, så ville også pengene kommet på bordet. Dessverre sitter mange forskere på sin «høye hest», og ikke nedlater seg å komme ned for å delta i samfunnsdebatten. Et godt eksempel er en kvinnelig hovedfagstudent på Universitetet i Oslo, som for noen år siden gikk ut og kritiserte forskerne og ledelsen ved universitet for ikke å engasjere seg i samfunnsdebatten. Hva var svaret fra universitetsledelsen? Unison taushet. Ikke uventet, dessverre. Kanskje tenkte universitetsledelsen, i sin selvopphøyde pompøsitet: «La hun bare bråke, dette orker vi ikke å kommentere. Vi blir likevel bare misforstått av media. Det beste er å la være å si noe».

Presse og forskning to motpoler
Denne skepsisen til media og journalister merker vi godt når vi i Nucleus medietrener forskere. Vi åpner alltid kursene med å spørre deltakerne om de har hatt noen negative opplevelser med journalister, og en gang fortalte en forsker at han for 20 år siden hadde en fæl opplevelse, noe som hadde ført til at han siden den gang hadde skydd pressen. Vi spurte ikke om dato og klokkeslett for hendelsen, men vi tipper at han også husket det – selv om det var 20 år siden.

Det er positivt at noen forskere ønsker å la seg medietrene, og mange flere burde gjøre det. For media og samfunnet er interessert  i forskning. Forskning er rett og slett spennende og godt stoff! Hvis flere forskere lot seg medietrene ville de kjenne bedre til hvordan pressen tenker og fungerer. For det er ikke tvil om at pressen og forskning tenker fundamentalt forskjellig – som to motpoler. Pressen tenker kortsiktig og er konkluderende. Forskning er langsiktig og tar forbehold.

Mangler forskningsjournalister
Til slutt et lite spark til media. En viktig årsak til kjemien mellom forskere og journalister her i landet later til å være så dårlig skyldes mangelen på forskningsjournalister. Mens vi har flust med journalister som dekker økonomi, næringsliv, politikk, kriminalitet, sport og kultur, blir pressen ofte redusert til mikrofonstativer når de dekker forskning. Et tragisk eksempel er hvordan Aftenposten flere ganger har latt «Astronomikjendis» Knut Jørgen Røed Ødegaard få slippe fritt til i avisen på reportasjeplass med svære egenproduserte artikler – usensurert, med egne bilder og byline. At en næringslivsleder, en kunstner eller en kriminell  skulle få to sider å boltre seg fritt på i Aftenposten er helt utenkelig. Ødegaard skal likevel ha honnør for at han ønsker å formidle. Jeg liker bare ikke hvordan media opptrer som rene mikrofonstativer for han.

Hadde vi hatt dyktige forskningsjournalister ville også forskernes respekt for pressen økt betraktelig, og dermed ville forskerne trolig kommet oftere ut av hulene sine. Selvsagt kan man ikke forvente at forskningsjournalisten kan like mye på tunge forskningsfelt, men forskningsjournalistens oppgave er ikke å være ekspert på hjerneforskning, biologi eller materialteknologi. Forskningsjournalistens oppgave er å stille kritiske spørsmål om hvilken metode som er benyttet, hvilke kilder forskeren har hentet kunnskapen fra og hvem som har finansiert forskningen. Med andre ord; utøve rollen som journalist.