Overfladiske, hjernedøde og selvsentrerte?
Rosabloggerne beskriver som overfladiske, hjernedøde og selvsentrerte. Ved første øyekast synes kanskje ikke rosabloggerne heller å være annet enn ekshibisjonistiske tenåringsjenter som skriver trivielle oppdateringer om eget hverdagsliv, klær, sminke og mote?

Men bruker du litt mer tid hos rosabloggere oppdager du unge jenter med et genuint engasjement og stor seriøsitet i forhold til bloggingen og alt den inkluderer. For ved å flytte private dagboksnotater og refleksjoner omkring eget liv og identitet ut i bloggosfæren og offentligheten har de mest populære rosabloggerne blitt forbilder for titusener av andre jenter. Samtidig gjør kommentarene mellom leser og skribent bloggen til en unik møteplass for å bygge og pleie sosiale nettverk. Og rollen som forbilde og samtalepartner tar rosabloggerne mer seriøst enn de fleste andre bloggere!

Genuin omtanke
Jeg har både gjennom jobben min som kommunikasjonsrådgiver og privat som bloggeren Mammadamen opplevd rosabloggerne og andre bloggere ”på nært hold”. Og for meg fremstår rosabloggerne som de fremste representanter for det mest positive, og også grunnleggende, ved sosiale medier: Deling, interaksjon, fordomsfri åpenhet og dialog. Og de kan her definitivt lære ett og annet til andre i bloggosfæren.

Jeg er imponert over den omtanken mange rosabloggere har for leserne og tilhengerne sine, forpliktelsen de føler i forhold til å oppdatere dem, hvor seriøse de er i håndteringen av spørsmålene de får og rådene de gir. Og ikke minst hvor dyktige disse jentene er i å orientere seg og lære og ta i bruke nye digitale medier på egen hånd.

Allikevel, rosabloggerne får lite anerkjennelse for dette av andre bloggere. Dog for de mye oppmerksomhet! Til og med politiske og såkalte seriøse bloggere, og samfunnsdebatanter, som Liberaleren tar seg tid til å skrive innlegg hvor han latterligjør deres “harde virkelighet” og stiller spørsmål ved deres livsrett. Jeg undrer på hvorfor.

Nytt og unikt
At unge jenter personlig lærer mye gjennom å blogge, og å ytre seg i offentligheten, håndtere kritikk og balansere mellom identifikasjon og det private, er det vel ingen tvil om. Positivt er det også at rosabloggerne får andre unge til å lese, til å bruke nettet til noe mer enn å laste ned musikk og spille spill og til å lære å delta i den offentlig sfæren.

Men Mia Lövheim, sosiolog og post.doc ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, påpeker i artikkelen Bloggpinsessene kommer at jenters dominans over bloggmediet også representerer noe helt nytt og unikt. Hun sier at unge jenter er en gruppe som til nå har hatt liten plass i offentlige publikasjoner. Deres refleksjoner rundt eget liv og identitet har vært henvist til private dagbøker.  Jentebloggene kan fortelle oss noe viktig om sosiale og kulturelle sammenhenger i vår samtid, ikke minst om unge kvinners utfordringer.

Jeg vil tro rosabloggere definitivt også kan fortelle en hel del om ungdoms bruk av digitale medier, og legge til rette for interessante scenarier og forskning. Derfor spør jeg: Hvorfor er rosa kleint?

Professor Willy Pedersen føler seg lurt av Harald Eia. Foto: Per Kristian Bjørkeng, Aftenposten

Les mer:
Aftenposten
Dagbladet

Jeg kommer herved med en oppfordring til deg, professor Willy Pedersen. Ikke trekk deg. Det var sporty av deg å stille opp. Det viser at du, i mot motsetning til mange av dine forskerkollegaer, ønsker å formidle din kunnskap. Kanskje blir du litt «brent» nå,  men da har du i hvert fall lært utrolig mye som vil hjelpe deg neste gang media ringer.

Forsvarer ikke NRK
Dette innlegget er ikke ment å forsvare NRK og Harald Eia. Heller ikke Willy Pedersen. Programmet «Hjernevask» er ennå ikke ferdig produsert, og følgelig er det umulig på nåværende tidspunkt å mene noe som helst om hvordan sosiologiprofessoren kommer til å fremstå i programmet. Kanskje vil Pedersen fremstå nøyaktig så usikker og nølende som han frykter, som altså har gitt han kalde føtter. Eller kanskje ikke. Muligens gjorde Pedersen rett i å trekke seg fra programmet.

Hvis jeg hadde vært Pedersens informasjonsrådgiver ville jeg trolig satt som en betingelse å få se spørsmålene fra de amerikanske forskerne på forhånd. Egentlig burde alle personer kreve det. Og hvis NRK hadde nektet og henvist til at heller ikke politikere får se spørsmålene på forhånd, som var argumentene som ble brukt overfor Pedersen, så ville jeg som forsker vurdert å trekke meg. Det ville ganske sikkert ført til at NRK sendte spørsmålene på forhånd til likevel.

Lengre inn i hulene
Min bekymring er at denne saken trolig bidrar til forskere trekker seg enda lengre inn i «hulene» sine. At de sjeldnere kommer frem og deler med samfunnet sine kunnskaper. Mange forskere tenker sikkert i dag: «Det var det jeg sa, media er bare opptatt av å lage sirkus. Da er det bedre å holde seg borte».  Det er synd fordi Norge bruker altfor lite penger på forskning, i forhold til land som det er naturlig å sammenligne seg med.

Det er mange grunner til det, men jeg vil påstå at hvis forskere hadde vært mer opptatt av å spre forskning gjennom massemedia, og ikke bare til sine kollegaer, eller gjennom smale vitenskapelige (ofte utenlandske)  tidsskrifter, så ville også pengene kommet på bordet. Dessverre sitter mange forskere på sin «høye hest», og ikke nedlater seg å komme ned for å delta i samfunnsdebatten. Et godt eksempel er en kvinnelig hovedfagstudent på Universitetet i Oslo, som for noen år siden gikk ut og kritiserte forskerne og ledelsen ved universitet for ikke å engasjere seg i samfunnsdebatten. Hva var svaret fra universitetsledelsen? Unison taushet. Ikke uventet, dessverre. Kanskje tenkte universitetsledelsen, i sin selvopphøyde pompøsitet: «La hun bare bråke, dette orker vi ikke å kommentere. Vi blir likevel bare misforstått av media. Det beste er å la være å si noe».

Presse og forskning to motpoler
Denne skepsisen til media og journalister merker vi godt når vi i Nucleus medietrener forskere. Vi åpner alltid kursene med å spørre deltakerne om de har hatt noen negative opplevelser med journalister, og en gang fortalte en forsker at han for 20 år siden hadde en fæl opplevelse, noe som hadde ført til at han siden den gang hadde skydd pressen. Vi spurte ikke om dato og klokkeslett for hendelsen, men vi tipper at han også husket det – selv om det var 20 år siden.

Det er positivt at noen forskere ønsker å la seg medietrene, og mange flere burde gjøre det. For media og samfunnet er interessert  i forskning. Forskning er rett og slett spennende og godt stoff! Hvis flere forskere lot seg medietrene ville de kjenne bedre til hvordan pressen tenker og fungerer. For det er ikke tvil om at pressen og forskning tenker fundamentalt forskjellig – som to motpoler. Pressen tenker kortsiktig og er konkluderende. Forskning er langsiktig og tar forbehold.

Mangler forskningsjournalister
Til slutt et lite spark til media. En viktig årsak til kjemien mellom forskere og journalister her i landet later til å være så dårlig skyldes mangelen på forskningsjournalister. Mens vi har flust med journalister som dekker økonomi, næringsliv, politikk, kriminalitet, sport og kultur, blir pressen ofte redusert til mikrofonstativer når de dekker forskning. Et tragisk eksempel er hvordan Aftenposten flere ganger har latt «Astronomikjendis» Knut Jørgen Røed Ødegaard få slippe fritt til i avisen på reportasjeplass med svære egenproduserte artikler – usensurert, med egne bilder og byline. At en næringslivsleder, en kunstner eller en kriminell  skulle få to sider å boltre seg fritt på i Aftenposten er helt utenkelig. Ødegaard skal likevel ha honnør for at han ønsker å formidle. Jeg liker bare ikke hvordan media opptrer som rene mikrofonstativer for han.

Hadde vi hatt dyktige forskningsjournalister ville også forskernes respekt for pressen økt betraktelig, og dermed ville forskerne trolig kommet oftere ut av hulene sine. Selvsagt kan man ikke forvente at forskningsjournalisten kan like mye på tunge forskningsfelt, men forskningsjournalistens oppgave er ikke å være ekspert på hjerneforskning, biologi eller materialteknologi. Forskningsjournalistens oppgave er å stille kritiske spørsmål om hvilken metode som er benyttet, hvilke kilder forskeren har hentet kunnskapen fra og hvem som har finansiert forskningen. Med andre ord; utøve rollen som journalist.