Eliassens profil var lukket, og ikke søkbar på nett. En måtte altså være en av hans Facebook-venner for å kunne lese ytringen. Slike hadde han imidlertid 2700 av, mange av dem journalister. Og siden Eliassen er en offentlig person (blant annet gjennom store skuespillerprestasjoner som denne) varte det ikke lenge før utsagnet havnet på avisens førsteside.

Mange har sett frem til PFUs behandling av saken. Det hersker nemlig presseetisk lovløse tilstander omkring sosiale medier, og det burde være på høy tid med en prinsipiell avklaring rundt spørsmål som dette. En ting er å referere Twitter-meldinger, som uansett er tilgjengelig for alle og dermed naturlig nok offentlige. Men hva med lukkede Facebook-profiler som dette? Er det like selvsagt at innholdet der kan offentliggjøres uten tillatelse?

PFU behandlet saken i dag, og besluttet at iTromsø ikke har brutt god presseskikk. Javel, da betyr vel det at journalister heretter fritt kan gjengi innhold fra lukkede Facebook-profiler? Neida. Utvalgsmedlemmene er nemlig nøye med å poengtere at de for all del ikke  vil være prinsipielle. Det er «summen av omstendigheter» som gjør at akkurat denne ytringen var grei å gjengi – i neste sak kan resultatet bli det motsatte.

Så da er vi egentlig like langt.

Til Aftenposten uttaler PFU-leder Hilde Haugsgjerd at en av årsakene til avgjørelsen er at Eliassen «…hadde 2700 medlemmer på sin facebookgruppe.» Vi får håpe dette ikke er betegnende for kunnskapsnivået i PFU, siden saken altså handler om en Facebook-profil og ikke en gruppe.

Fremdeles forvirret? Siden PFU ikke vil være prinsipielle må du nok fortsette med det. Men noen tommelfingerregler kan en i hvert fall hale ut av dagens avgjørelse:

-Ikke vær en offentlig person, og for all del ikke kjendis
-Ikke ha for mange venner, og skygg spesielt unna journalister
-Unngå å refere til dagsaktuelle saker av samfunnsmessig betydning
-Ikke bli prest

Takk for det, PFU!

Det var en sommerdag i fjor at en kompis hadde en lagt ut salgsannonse på Finn.no hvor han ønsket å selge motorsykkelen sin. Annonsen inneholdt nok litt for mye informasjon, som navn, adresse og telefonnummer på selger. Et telefonnummer er nok for interesserte kjøpere for å finne ut navn på selger og hvor vedkommende bor. Via et søk på Google kan man enkelt finne vedkommendes Facebook- og Twitter-profil. I tillegg har tjenester som Gowalla, Google Latitude og Foursquare gjort informasjon om hvor man befinner seg, til enhver tid, uhyre tilgjengelig. Min kamerat hadde tilfeldigvis, samtidig som motorsykkelen lå ute på Finn, tvitret at han befant seg på Tusenfryd med ungene denne sommerdagen. Da han kom hjem denne dagen var motorsykkelen stjålet.
Det blir selvfølgelig bare spekulasjoner, men kanskje benyttet tyvene faktisk internett, og søkte seg frem til twitter-meldingen om hvor min kompis befant seg. I så fall er eksempelet er neppe enestående.

I juni 2009 advarte Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) og forsikringsbransjen mot å annonsere ferier på Facebook og i fraværsmeldinger på e-post. Jeg venter i spenning på første norske forsikringssak hvor informasjon på internett blir brukt mot forsikringstaker.
Eksemplet med min kompis er som nevnt neppe enestående. Mange er uvørne med informasjonen man publiserer på internett. Det meste man publiserer på internett er tross alt søkbart, og tjenester som iam.no hvor tilgjengelig informasjon på nettet blir samlet, vil det med stor sannsynlighet komme flere av.

Tenker du over at informasjonen du publiserer på internett faktisk kan bli misbrukt i kriminelt øyemed?
Tenker du over hvor lett tilgjengelig navn, adresse og informasjon om hvor du befinner deg faktisk er på internett?
Tenkte jeg det ikke….