På barneskolen var det en jente i klassen som skarret. Hun var den eneste i sin familie som gjorde det. Det var en måte å kompensere for at hun ikke kunne rulle på r-en slik som oss andre. Det var rett og slett en talefeil.
Vi tenkte ikke over det på den tiden, vi bare godtok at hun bruke en annen «r» enn oss, selv om dialekten hennes ellers var lik. Slik er det gjerne med de som skarrer – de bli jo ikke mobbet. For skarre r-en er en viktig bestanddel i flere av Norges dialekter, og er helt på sin plass i språket vårt. Det merkelige er at den blant språkets innovatører – de unge – sprer seg i områder fri for dialekter som ikke kjennetegnes av skarre-r. Hvorfor?
Les mer »
