- Jo høyere, jo bedre?
Spotify har med sin nye versjon tatt skrittet inn i de sosiale mediers rekker. Å dele spillelister med andre har blitt en ny populær aktivitet blant mange av oss. Men la meg gjette: Du har også stusset på hvorfor det er så stor lydforskjell mellom gamle og nye låter? Velkommen til «The loudness war».
Ulikhetene i lydnivåer gjør spillelister mer problematiske enn de hadde trengt å være. Motley Crues forrykende «Kickstart my heart» fra 1989 blir dessverre en flau bris når den etterfølger gladpunkbandet Relient Ks «The Vinyl Countdown» fra 2003. Det har mer med lydnivået å gjøre enn det musikalske.
(Skrevet av Willy Martinsen, kommunikasjonsrådgiver, Nucleus)
Lydnivåkrigen ble muliggjort da CD-mediet ble lansert, og ble for alvor et fenomen på begynnelsen av 90-tallet med grunge-band som Alice in Chains og Soundgarden. Senere har lydnivåene sakte, men sikkert økt. Rundt 2000 hadde man nådd det maksimale av hva som er mulig uten at lyden blir plagsomt forvrengt. Og der har vi vært siden.
Metallicas «Death Magnetic» ble lenge ansett som det verste eksemplet på «The loudness war», inntill New York-bandet «Sleigh Bells» i 2009 slapp låta «Crown on the ground». Som et kunstnerisk grep er innspillingen gitt et så høyt lydnivå at det er vanskelig å høre en låt bak all den forvrengte støyen. Det var som om de en gang for alle fastslo at «nå har det gått for langt». Hør selv her!
Hvorfor liker vi det høyt?
Menneskelig psykologi kan i blant være faretruende enkel. De fleste av oss har vel på et eller annet tidspunkt i ungdommen tatt plass i baksetet i en Opel Manta bare for å få hodet blåst av fra et bilstereoanlegg dyrere enn bilen selv? Digger vi en «fet» låt, blir den alltid litt fetere om vi skrur opp volumet. Et par unge generasjoner med tinnitus kan si ett og annet om det.
Tungrockartisten Ted Nugent skal ha sagt «If it´s too loud, you´re too old». The Who ble i 1976 offisielt «the loudest band in the world» med et gjennomsnittlig lydnivå på konserter på 126 decibel, visstnok ratifisert av Guiness Rekordbok. Rekorden har for øvrig blitt slått flere ganger siden. Rockekonserter blir tamme uten et lydnivå som gjør at hjertet ditt helt konkret flytter seg til et annet sted i brystkassa.
I det hele tatt: Volum imponerer, og det var det plateselskapene forstod en gang på 90-tallet. Reklamebransjen oppdaget det også for øvrig. Hvor mange har ikke måttet strekke seg etter fjernkontrollen for å få lydnivået ned i reklamepausene?
Hvordan blir det så høyt?
NÃ¥r artisten er ferdig med sin innspilling og lÃ¥ta er mikset skal den mastres. Du har kanskje registrert at gamle plater kommer i «nymastrede utgaver», et snedig og flittig brukt markedsgrep fra plateselskapene helt siden CD-formatet slo gjennom pÃ¥ 80-tallet? Gamle vinylutgivelser gis ut i nymastrede digitale utgaver, underforstÃ¥tt: Med bedre lyd – uten at det i mange tilfeller medfører riktighet.
Alle artister og plateselskaper som ønsker god og konkurransedyktig lyd på innspillinger sender dem til profesjonelle masteringsstudioer som Gateway Mastering i USA (ledet av legendariske Bob Ludwig) eller Masterhuset i Oslo. Her sitter dyktige lydteknikere med «gyldne» ører. I mastringen gis den siste lydmessige «finishen» gjennom blant annet justering av frekvensbalanser (riktig mengde bass, mellomtone og diskant) og passende lengder av stillhet mellom låtene. Og ikke minst: Heving av lydnivåer.
Dette gjøres hovedsaklig gjennom to relaterte teknikker: Dynamisk kompresjon («Compression») og «limiting». I fellesskap hever disse verktøyene lave lydnivåer i en låt samtidig som de høye trekkes ned. Gjennom denne prosessen frigjøres plass i de høyere sfærer av det lydnivået man har til rådighet før det forvrenger. Dermed kan man øke det gjennomsnittlige lydnivået til innspillingen. Lydnivået er i praksis ikke høyere (miksen kan ikke gå forbi «rødt»), men alle lydene i innspillingen er nå så stabilt høye at vi oppfatter volumet som høyere.
Hvorfor produseres låter så høyt?
Det handler om business. Høy lyd imponerer. Jo høyere, jo mer imponerer det og jo flere vil la seg overbevise om at produktet må kjøpes. Strategien har nok fungert. Til en viss grad. Ellers hadde lydkrigen bare blitt en liten parantes i lydfestingens historie, og ikke det som ser ut til å ha blitt et varig fenomen.
Lydteknikere har lenge påpekt at krigen om lydnivåer er å bite seg selv i halen. Massiv dynamisk komprimering ødelegger lydkvaliteten. Det blir musikk på anabole steroider. I utgangspunktet ypperlige innspillinger frarøves finesse og varig kvalitet. På den annen side: Mange lydteknikere er nære resignasjon uansett. Når folk stort sett hører på lavoppløste mp3-filer kan det på en måte være det samme. Gi kunden (les «plateselskapet» og/eller «artisten» og/eller publikum) det kunden vil ha, og kast prinsippene på båten.
Motreaksjoner mot «harryfisireringen» av musikk
Sett fra et større perspektiv utgjør «The loudness war», eller volumkrigen, en slags «harryfisering» av innspilt musikk. Den resulterer i plater med brutal, unyansert lyd som frarøver musikken finesse. I en verden hvor de som roper høyest blir hørt, er det kanskje ingen grunn til at lydinnspillinger skal gå fri?
Men ting skjer! Det har de siste par Ã¥rene vært en økende mottrend mot volumkrigen. I USA har organisasjonen Pleasurize Music Foundation satt i gang et arbeid for Ã¥ bekjempe volumkrigen. Blant annet tilbys plateselskaper en standardisert logo for trykk pÃ¥ utgivelser hvor man har gitt blaffen i volumkrigen og gir ut platene med lavere lydnivÃ¥ – og bedre lyd.
Motreaksjonen er et lys i tunnellen for alle lydteknikere, hifi-entusiaster og øvrige musikkelskere. Vi vil trolig se en diversifisering blant utgivelser innen ulike genre. Rock, metall, punk og tilsvarende sjangre basert på et aggressivt uttrykk vil nok fortsatt gi ut sterkt dynamisk komprimerte plater fordi det kan støtte det kunstneriske uttrykket. Jazz, akustisk musikk og andre mer lavmælte sjangere vil trolig gå motsatt vei.
Apple har gjennom flere år inkludert en volumjusteringsfunksjon i sine iPoder og iPhoner, som enkelt kan skrus på. De mest høylytte låtene trekkes ned i lydvolum slik at hodet ditt ikke eksploderer når Metallica etterfølger The Beatles i spillelisten din. Jeg har hørt at den samme funksjonen skal være standard i Spotify. Om så er, er den ennå ikke god nok.
Oppfordringen til alle musikkelskere får bare å være bevisste på fenomenet, og ikke la seg lure av lydnivåer.
Og volumknappen på musikkspilleren din uansett aldri langt unna.
Ytterligere informasjon:
Denne videoen forklarer på en god og pedagogisk måte hvordan «lydkrigen» fungerer i praksis:
http://www.youtube.com/watch?v=3Gmex_4hreQ
Wikipedia-artikkel:
http://en.wikipedia.org/wiki/The_loudness_war
God artikkel fra The Guardian:
http://www.guardian.co.uk/music/2009/jan/09/rock-my-bloody-valentine-tinnitus
Fakta:
Strategisk bruk av lyd og musikk kan være sterke kommunikasjonsverktøyer som kan gi din bedrift målbare gevinster. Ta kontakt om du ønsker å vite mer.
