På barneskolen var det en jente i klassen som skarret. Hun var den eneste i sin familie som gjorde det. Det var en måte å kompensere for at hun ikke kunne rulle på r-en slik som oss andre. Det var rett og slett en talefeil.
Vi tenkte ikke over det på den tiden, vi bare godtok at hun bruke en annen «r» enn oss, selv om dialekten hennes ellers var lik. Slik er det gjerne med de som skarrer – de bli jo ikke mobbet. For skarre r-en er en viktig bestanddel i flere av Norges dialekter, og er helt på sin plass i språket vårt. Det merkelige er at den blant språkets innovatører – de unge – sprer seg i områder fri for dialekter som ikke kjennetegnes av skarre-r. Hvorfor?
Informasjon fra en svenske
På en jobbreise for litt siden, ble jeg fortalt av en over gjennomsnittlig språkinteressert svenske at skarre r-en i Norge er en talefeil. Han var ganske bombastisk i sin sak og mente at slik var det fra første stund.
Med utgangspunkt i historien om min barndoms klassevenninne og vårt språks opphav i gammelnorske rullende r-er høres det plausibelt nok ut. Jeg tar likevel ikke uten videre slik informasjon fra en svenske for god fisk, og har undersøkt litt selv.
Selv om flere har hørt om skarre-r som en talefeil, er ikke svaret entydig. Søk på nettet avslører at det hersker mye usikkerhet rundt både tilblivelsen og den historiske spredning av den dorso-uvulare frikativ, som den kalles i fonetikken.
Når det gjelder Europa, nøyer kildene seg ganske enkelt med å fastslå at den allmenne skarringen ser ut til å ha startet i Paris på 1600-tallet. Derfra har den nye lyden hoppet til andre større byer i vår verdensdel. I andre halvdel av 1700-tallet endret r-en talemåten i København. Derfra spredde skarre-r-en seg på 1800-tallet til Norge, i følge Det store norske leksikon først til byer som Bergen og Kristiansand. Skarre-r i distriktene våre er imidlertid så nytt som av 1900-tallsdato.
Enklere å uttale
SÃ¥ tilbake til spørsmÃ¥let om hvorfor skarre-r-en plutselig gjør seg gjeldene og sprer seg i enklaver isolert fra «skarre-omrÃ¥dene». Den er enklere Ã¥ uttale for smÃ¥ barn som lærer seg Ã¥ snakke, mener professor Arne Torp som har skrevet boka «R – ei urokrÃ¥ke i norsk sprÃ¥k». Det var jo nettopp derfor min klassevenninne valgte Ã¥ skarre.
Men Torp forfekter også andre grunner til at den dukker opp enkelte steder. Han mener endog å ha funnet et mønster som muliggjør spådommer om hvor skarre-r-en vil møte sin overmakt i rulle-r-en. Stikkordet er retroflekser. Retroflekser er en særegen lyd som kan opptre når for eksempel en typisk østnorsk r-etterfølges av d, t, n og s («Marte», «Arne») eller når man sier «kvalm» med tjukk «l». Torps hypotese er at når man har en hang til retroflekser, vil man vanskelig gå over til skarring.
Snobberi
Dermed skulle skarring ikke være å foretrekke blant folk fra Osloområdet. Like fullt er det visstnok stadig flere som uttaler r-en i svelget. Det kan rett og slett være et uttrykk for snobberi, og at fenomenet fulgte med siste mote fra Paris til de finere fruer i Frogner bydel. Derav navnet «Frogner-r». Torp mener imidlertid skarre-r-en kom av de tette båndene mellom overklassen i Kristiania og København frem til 1814. Det finnes også andre teorier om Oslosindivdiers skarring; som at den er innført av barnepiker fra Sørlandet for at barna skulle få «bløde konsonanter».
Uansett grunn, ser skarring ut til å være populært. Etermediene får stadig flere skarrere. En av de mest markante i denne klassen, er Håkon Børde. Mannen har også en forbilledlig porsjon selvironi på området, og deltar gjerne i parodi på seg selv.
