Dette blogginnlegget handler om norsk rettskriving. Å nei, ikke nok et slik innlegg, tenker du kanskje nå. Enda mer flisespikkende mas om detaljer i språket vårt. For det er en del som bryr seg på området. Og jeg er blant dem, for det er tydeligvis langt fra nok til å gi resultater. Herved mitt lille bidrag til saka.
Det må være lov å nevne det (uten å bli beskyldt for å kaste stein i glasshus når man slumper til å skrive noe feil selv). Ærlig talt; det renner jo over av skrivefeil på alle bauger og kanter, og ikke minst der hvor man minst venter det – i skrift produsert fra myndighets-, forlags,- skole,- reklame-, kommunikasjons- og mediehold. Det er dette de oppvoksende slekter tar etter. Derfor må noe gjøres.Og mens jeg skriver dette kjenner jeg hvordan frustrasjonen og alle de små irritasjonsmomentene som jeg har forsøkt å feie under teppet på min vei gjennom byens skilter, butikkenes etiketter, nettets kanaler og avisenes nyheter nå skyter fart og perforerer overflaten.
Respekt og seriøsitet
Nå får det faen meg være nok! roper det fra mitt indre. Javel, det er snakk om detaljer, men det betyr ikke at de er uvesentlige! Jeg registrerer innvendinger som at man ikke trenger å bry seg med å rette opp noe bare fordi noen har bestemt at noe er feil. Andre forsvarer seg med at «det er sånn de skriver på engelsk» eller «når mange skriver slik er det et tegn på en naturlig utvikling av språket vårt». Det er i de aller fleste tilfeller det reneste unnvikende vås. Skjerp dere!
Rettskriving dreier seg jo om så mye mer enn bare ord skrevet riktig; om respekt for det fremste verktøyet vi har for å formidle et budskap – å bevare muligheten til å kunne være klar og presis. Språket vårt er dessuten en vesentlig del av identiteten vår, både på individ- og nasjonalt nivå. Slik sett vil jeg si at norsk rettskriving til syvende og sist handler om selvrespekt. Skriver du godt og riktig, får du respekt. Tilsvarende gjelder det motsatte. Skrivefeil gir i mange tilfeller signaler om manglende utdanning, slurvete eller omtrentlig personlighet, lite engasjement og uprofesjonell tilnærming; du stemples som useriøs.
Jeg snakker ikke om tastefeil som gjøres ubevisst, men om de feilene som med overlegg gang på gang knotes ned i mangel av bedre vitende (og ofte uten at noe lar dem få vite at det er galt). Ei heller ber jeg om at alle skal være retorikere eller forfattere, bare at ordene våre skrives i tråd med rettskrivningnormen og at de benyttes til å gi meningsfylt innhold.
Flaue eksempler
Jeg mener at man må klare å huske, eller gidde å finne ut, at det skrives «abonnement», og ikke «abbonement», «viktigste» og ikke «viktigeste». I tillegg synes jeg det må være lov å kreve at en nordmann vet forskjellen på eksempelvis «da» og «når», når man skal benytte konjunksjonen «og» fremfor infinitivsmerket «å» og at «bevilling» (tillatelse) og «bevilgning» (penger) er to fundamentalt ulike ord. For eksempel.
Særskriving – ikke å forveksle med orddelingsfeil – er jo en klassiker på skrivefeilsfeltet, og noe av det som irriterer mest. Slike uhumskheter kan i beste fall bidra til sinnets munterhet. At sukker biter er kanskje mer ukjent enn at tunfisk biter i vann? I verste fall fører særskriving utilsiktet til helt galt meningsinnhold, og ofte flaue utsagn, som når eksempelvis en dyrevernorganisasjon presenterer medlemmene sine som dyre elskere.
Hva kan du gjøre med det?
Forutsatt at man har alle «normale» sanser og evner i behold – burde det gjennom minst ti års norsk skolegang være mulig å lære seg å bruke språket riktig. Det er del av den aller mest grunnleggende grunnen til å gå på skolen, men holdningen lærere og foresatte formidler ift. språket vårt er selvsagt avgjørende. Uansett skulle man tro det var færre feil å spore enn tidligere, med dagens ordrettingsprogrammer og internetts informasjonsflom rett i telefonen eller to museklikk unna. Utviklingen ser merkelig nok ut til å gå den andre veien.
Det er synd at mange ufrivillig fremstår så ubehjelpelig når det skal såpass lite til for å endre det. Jeg tillater meg å komme med et par tips:
Når det gjelder særskrivingsspørsmålet kommer du langt ved kun å skrive ordet slik du sier det. For eksempel: Sier du «ananas ringer i vann»? Nei, det gjør du jo ikke. Du sier «ananasringer i vann». I de fleste tilfeller kan du også droppe bindestreken, eventuelt konsultere eksempelvis korrekturavdelingen. Skrivemåte sjekker du ellers lett som en plett i Universitetet i Oslo sin uunnværlige nynorsk- og bokmålsordbok. Ellers finnes flust med artige og gode innspill på Språkrådets nettsider eller i den kjente språkspalten til Per Egil Hegge, hvor du også kan sende inn spørsmål og få svar direkte.
Språk er makt
Språk er makt, gjentok min norsklærer på ungdomsskolen. Det hadde han så inderlig rett i. Men det forutsetter at du kan bruke det. Får du det ikke til, er det bedre å be om hjelp. For skriftspråket ditt er essensielt for egen evne til å uttrykke deg og hvordan du fremstår for andre. Respekt!
