Første halvdel av 90-tallet vandret jeg rundt pÃ¥ Blindern og studerte statsvitenskap. Muren hadde falt (20 Ã¥r siden i gÃ¥r) og Europas grenser ble tegnet pÃ¥ nytt. OgsÃ¥ de politiske teoriene ble revidert. Globalisering ble plutselig et nytt «buzzword». Nasjonalstatene var døde og vi var alle verdensborgere. Men noe merkelig skjedde…
Mens verden ble stadig mindre og tettere sammenvevd økonomisk og politisk, dukket det opp mange sÃ¥kalte etniske konflikter, og nye nasjonalstater ble etablert. I Norge stemte vi nei til EU samtidig som 1,4 millioner av oss benket oss foran Norge Rundt hver fredag.En klok professor (eller var det en amanuensis?), beskrev disse utviklingstrekkene som «glokalisering»(kjent i markedsføringslitteraturen i dag) – ett ord sammensatt av «globalisering» og «lokalisering». NÃ¥r verden blir mindre og vi alle blir likere, øker behovet vÃ¥rt for en lokal tilhørighet og egenart, en identitet, pÃ¥sto denne professoren.
Identitet er en kraftfaktor og en kilde til suksess – ogsÃ¥ innenfor næringsliv og idrett. I dagens dagbladet.no forklarer kommentator Esten O. Sæther fotballstoltheten Fredrikstads nedrykk fra Tippeligaen med mangel pÃ¥ identitet. Sæther mener den manglende identiteten skyldes for mange utenlandske spillere og for fÃ¥ lokale spillere.
Og han har rett – men ogsÃ¥ feil. Det gÃ¥r fint an Ã¥ skape identitet og en sterk kultur ved Ã¥ ansette (fotballspillere er i dag ansatt) folk med lik bakgrunn, like verdier og som snakker samme sprÃ¥k. Rekrutteringspolitikken er et viktig redskap i all identitetsbygging. Men det er ogsÃ¥ en annen farbar vei. Det er Ã¥ forene ulike mennesker med ulik bakgrunn gjennom bevisst arbeid med verdier og identitet. Ã… skape tilhørighet gjennom Ã¥ bygge en felles kultur.
Mens Rosenborgs suksess på 90-tallet var tuftet på Nils Arne Eggen, ti trøndere og Bent Skammelsrud fra Østfold, er Rosenborg suksess i 2009 tuftet på en svensk trener med «attityd» og en geografisk sammensatt spillergruppe.
Ã…rsaken er at de har vært bevisste pÃ¥ Ã¥ bygge en kultur – en samhandlende vinnerkultur, hvor det handler om Ã¥ gjøre hverandre gode gjennom at hver enkelt gjør mer av det den er best pÃ¥. De kan skifte ut de ansatte uten Ã¥ miste av syne hvem de er og hvem de er for. Samtidig er de opptatte av Ã¥ beholde kulturbærerne for derigjennom Ã¥ skape nye kulturbærere.
Ingebrigt Steen Jensen har skrevet klokt om identitet og (stamme)kultur i Ona fyr. Likefullt forundres jeg stadig over hvor mange fusjonsprosesser i næringslivet som foregÃ¥r kun i regnskapsbøkene og pÃ¥ organisasjonskartet. Mange fusjoner er vel fundert økonomisk. Men større enheter fører til større behov for tilhørighet – glokaliseringssyndromet. For Ã¥ lykkes trenger man Ã¥ bygge en samlende og unik identitet, hvis ikke risikerer man at synergiene ikke kommer og at organisasjonene smuldrer opp innvendig i en haug med subkulturer.
Identitet er mer enn logo, visjoner og slagord. Identitet er verdier, emosjoner og handlinger.
Det er skrevet mye god kommunikasjonsfaglig litteratur om identitet, identitetsbygging og kulturbygging. Innimellom tar jeg meg imidlertid i å lure på om vi ikke har mest å hente fra de som har lyktes best med identitets- og kulturbyggingen; nemlig nasjonalstatene. Den har tross alt vist seg som den mest holdbare enhet og system for identitet i vår moderne tid.
Et godt lesetips i så måte kan være en av pionerene i norsk samfunnsvitenskap, og anerkjent i det internasjonale akademiske miljø, Stein Rokkan, og hans arbeider om stats- og nasjonsbygging i Vest-Europa.
Uansett – ikke undervurder verdien av identitet, da ender det fort med nedrykk
