Første oktober 2008. Det kunne vært en hvilken som helst vakker høstdag. Men ikke for meg. For meg var det dagen da jeg krysset over grensen og gikk i ledtog med det onde selv. Det var min første dag i PR-bransjen.
Da en av sjefene i Nucleus (la oss kalle ham Ondskapens Axel) sa «Du har jobben!», skjønte jeg ikke at han egentlig sa «Luke, you are my son!» Jeg var ung og naiv den gangen. Ikke nå lenger. Ikke etter at Per Olaf Lundteigen satte vår seneste PR-disippel, Bjarne Håkon Hanssen, på plass, og fastslo at han «river ned synet på rett og galt og gjør stor skade».
Vi som jobber i det ondes tjeneste har ikke mye til overs for Lundteigen, og ler av ham i lunsjen. Sånn sett kan det minne om mange andre arbeidsplasser. Men det er bare på overflaten, akkurat som det bare er på overflaten mine kolleger fremstår som sympatiske og til dels velkledte mennesker. Tilsynelatende jobber for eksempel jeg med å lage filmer og skrive tekster som publiseres på nettsider, i blader og på Youtube. Disse kan virke tilforlatelige. Men det er helt til du prøver å lese tekstene eller se filmene baklengs.
Til daglig må jeg likevel innrømme at livet på den mørke siden til forveksling ligner livet slik det var før. Dette gjør meg antagelig enda ondere enn jeg allerede var. Mitt eneste håp er at jeg tross alt en gang kan bli gjenfødt som et bedre menneske. Som håndverker, kanskje. Eller journalist.
