Hvor gikk det galt Frankrike?

VM i Sør-Afrika kommer for alltid til å bli husket for den offentlige skittentøyvasken som begynte i den franske leiren og som kulminerte da den franske sportsministeren uttalte at den franske fotballtradisjonen var tapt. Men hvem hadde ansvaret og hvordan kunne det gå så galt?

Det hele begynte et år før VM da Chelseas Florent Malouda gikk ut offentlig og kritiserte den franske landslagstreneren Raymond Domenech. Han fikk støtte av den franske legenden Zinedine Zidane som mente at Domenech var den verste lederen han noensinne hadde hatt. To oppsiktsvekkende uttalelser fra to store stjerner, og den franske fotball-revolusjonen var i gang.

Som tidligere ansatt i en toppklubb kan jeg relatere meg til dynamikken i fotballens verden og derfor kan jeg med trygghet si at Malouda og Zidane aldri hadde gått ut offentlig om det ikke lå noe bak det. Det ulmet i den franske leiren, og selve grunnmuren i fransk idrett var i ferd med å slå sprekker.

Så hva gjorde det franske forbundet med den nært forestående krisen?

Ingenting. Rien.

Krisen vokste i omfang
For i fransk fotball finnes det utvilsomt sterke bånd mellom Domenech og menneskene på toppen. Domenech fikk beholde jobben til det franske publikums store fortvilelse og til spillernes forargelse. Her ble den første store feilen begått.

Det skal naturligvis forventes at spillere som har blitt valgt ut til å representere sitt land skal være lojale med sin arbeidsgiver, i dette tilfellet det franske forbundet, men det er naivt å tro at ting som forekommer i garderoben, eller på treningsfeltet ikke skal komme media for øret. Ikke i dagens verden, der en Twitter-oppdatering kan avsløre kjendiser, eller skjulte mikrofoner kan avsløre britiske politikere.

Jukset seg til VM
Frem til skjebnekampen mot Irland i Paris i mai murret det ukentlig, og dette eskalerte hver gang det franske landslaget ble samlet. Bedre ble det ikke da Thierry Henry skrev seg inn i internasjonal fotball-folklore ved å jukse franskmennene til VM gjennom å slå ballen bevisst i mål uten at dommeren så det.

Rett i forkant av VM fortsatte murringen i den franske leiren, og det var sågar så ille at enkelte av spillerne ikke en gang ville spille ballen til hverandre i den siste oppkjøringskampen. En barnehage trenger en barnehageonkel med autoritet, sa en gang Bill Shankly, og franskmennene hadde kun Domenech. I etterpåklokskapens lys var det dømt til å mislykkes, men var det nødt til å mislykkes så katastrofalt?

Look to Italy
Sett fra et kommunikasjonsfaglig ståsted er jeg fristet til å si at det var mye som kunne vært gjort annerledes.

Det absolutt beste eksempelet jeg kan bruke er hvordan Italienerne sa farvel til VM på.

Den regjerende mesteren hadde hatt store problemer før VM og da det gjaldt som mest mot Slovakia sviktet de. På alle fronter. Italia, Europas mestvinnende fotballnasjon ble slått ut av en knøttenasjon og på presserommet ventet italienske journalister med nykvessede kniver.

SÃ¥ hva gjorde den italienske treneren?

Han la seg langflat og ba det italienske folket om unnskylding.

Bra pressekonferanse
– Jeg tar det totale ansvaret for denne fadesen, for hvis et fotballag ikke fungerer er det trenerens ansvar. Jeg har trent dem feil og valgt en taktikk som har vist seg å ikke være bra nok. Dette er mitt fulle ansvar og jeg vil igjen beklage til hele Italia. Det er mange triste mennesker i landet vårt i dag, men vi er triste vi også. Takk til alle dere som sitter her foran oss nå og som har dekket oss på en god måte. Vi vet vi har sviktet, så vi vet vi fortjener kritikk.

Dette fikk italienske medier til å reise seg i respekt for det italienske landslaget og selv om kritikken i dagens aviser er knallhard, så er den fair og saklig.

Også norske journalister lot seg begeistre over Marcello Lippi og rett etter pressekonferansen skrev NRKs profilerte fotballreporter følgende på sin Twitter-profil:

– Lippi med en fantastisk pressekonferanse. Takket til og med pressen! En mann med stil. Du er verdensmester tross alt. Grazie Marcello!

Fransk arroganse på sitt verste

SÃ¥ hvilke konklusjoner kan man trekke av dette

Vel, situasjonen til Italia og Frankrike er tross alt svært forskjellige, men noen metodiske tilnærminger finnes det dog. Frankrike har opplevd lekkasjer, skittent spil, både på og utenfor banen, intriger, prostitusjonsanklager og mye annen dritt. Det har ikke Italia.

Men der italienerne valgte ydmykheten, valgte franskmennene arrogansen. Det franske forbundet skjelte ut spillerne offentlig. Spillere skjelte ut forbundet, mens trener Domenech kalte spillerne en «skandaløs gjeng med drittunger». Så ble Nicolas Anelka sendt hjem fra VM, og da gikk den franske kapteinen til angrep på fysioterapeuten, mens Domenech igjen benyttet anledningen til å gi spillerne det glatte lag.

Da man trodde den verste stormen hadde lagt seg så flesket den franske sportsministeren til og kalte det franske laget for en «skam for nasjonen», før hun fikk beskjed av den franske presidenten, Nicolas Sarkozy, å gripe inn.

Utrolig underholdene for oss ikke-franskmenn og som kan lene oss tilbake Ã¥ se pÃ¥, men neppe like gøy for det franske folk, det franske forbundet og dets sponsorer – som faktisk er dem som betaler gildet. NÃ¥ i etterkant har flere av forbundets store sponsorer varslet at de gir seg, og den franske banken Credit Agricole har trukket seg fra en potensielt historisk stor sponsoravtale

SÃ¥ hva kunne franskmennene gjort?

Den franske krisen var et faktum, men det var ingen som tok ansvar, og det var ingen som var ydmyke nok til å si unnskyld. Domenech var sågar så arrogant at han nektet å takke den Sør-Afrikanske treneren med seieren i den siste kampen, for øvrig Sør-Afrikas første seier i et VM gjennom tidene. Pinlig og barsnlig!

Personlig har jeg den oppfatning at Frankrike kunne kommet bedre ut av det hvis de hadde lagt seg langflate og beklaget til det franske folk. At laget opplevde en krise kommer man ikke ut av og selv ikke et hav av rådgivere klarer å løse den situasjonen. Men måten denne saken har blitt behandlet på av de franske fotballmyndigheter på, har skadet omdømmet til forbundet og til det franske laget, og det kunne vært unngått.

Med et ydmykt forbund, en selvkritisk trener og en spillertropp som signaliserte at de ønsket å revansjere seg ved første og beste anledning, hadde de blitt oppfattet som ydmyke og proffe og unngått en eskalerende krise som de opplever nå.

Jeg sier som Tom Nordlie en gang sa da John Arne Riise ble sammenliknet med David Beckham, og lar det bli mine siste ord i dagens innlegg.

«Man får ikke konfekt selv om man pakker inn hundebæsj i sølvpapir.

Vive la France.

Joachim