Muligheten for å gi tilbake til samfunnet står sentralt når europeiske MBA-studenter skal velge arbeidsgiver. Andelen som prioriterer dette økte med 73 prosent fra 2002 til 2008. Tendensen er den samme i Norge, hvor en av fem studenter svarer at samfunnsansvar er viktigste kriterium i valg av jobb. En av tre i generasjon Y (født mellom ca 1980 og 1996) svarer at de gjerne jobber med veldedighet i en periode i karrieren, selv om det medfører å gå betraktelig ned i lønn.

Dette kommer frem i en trendanalyse om sosialt entreprenørskap gjort av inFuture. Dermed utfordres bildet som tegnes av «de unge», samtidig som eldre arbeidsgivere bør begynne å tenke litt nøyere over hva de tilbyr de nyutdannede.

«De gode» og «de onde» bedriftene
Såkalt sosialt entreprenørskap er en måte å ta samfunnsansvar (CSR) på. Et mye omtalt eksempel på hvordan det kan gjøres, er Stormberg, hvor blant annet én prosent av omsetningen eks. mva. skal brukes til humanitære og samfunnsnyttige prosjekter og en fjerdedel av de ansatte er folk som ellers ville ha hatt problemer med å få jobb grunnet en bakgrunn fra fengsel og rus. Jeg er ikke i tvil om at det brede CSR-engasjemententet har bidratt mye til at Stormberg ble en virkelig kjent og suksessfull turtøyprodusent.

Hva man assosieres med innen CSR, er med på å bygge, eller eventuelt bryte ned, omdømmet. Derfor er det viktig å ha i mente at man velger sine prosjekter med omhu.

Flere trendrapporter og fremtidsanalyser peker mot at det virksomheten gjør for å vise samfunnsansvar blir stadig viktigere for å tiltrekke seg de beste hodene. Selv har jeg en dyktig venninne som i lengre tid har operert med et skille mellom «de gode» og «de onde» bedriftene, når hun skal finne ut av hvor karriereløpet skal gå. Vurderingene bygger hun blant annet på graden av samfunnsansvar som utvises.

Første Miljøfyrtårn i bransjen?
Det skal ikke nødvendigvis så mye til. Alle monner drar og man må yte etter evne.

Min egen arbeidsgiver, et mellomstort norsk kommunikasjonsbyrå, støtter barn i Malawi gjennom den vesle bistandsorganisasjonen Bloom. Samtidig får jeg utvidet eget miljøengasjement og tidligere glass- og blikkoppsamligsaktivitet på arbeidsplassen, til å bidra i miljøfyrtårngruppa på jobben. Jeg ser frem til å «utdanne» kolleger til å endre på små ting i arbeidshverdagen som utgjør en forskjell stor nok til at Nucleus kanskje blir det første kommunikasjonsbyrået som er Miljøfyrtårn.

Det vil i alle fall gjøre meg litt mer stolt over arbeidsplassen min. Og kanskje tiltrekker vi flere av de unge og lovende der ute som vil noe her i verden?

Les noen av innleggene om lat ungdom og arbeid i Dagens næringsliv og Vårt land.

Noen som husker C.J.Gregg? Hun er president Bartletts pressetalskvinne i den prisbelønte TV-serien West Wing (Presidenten på norsk). C.J håndterer i det store og hele sin jobb utmerket, hun utvikler gode relasjoner til mange av journalistene, håndterer vanskelige saker og spørsmål etter læreboka og innimellom når spørsmålene blir for ”dumme”, så både spøker hun eller svarer sarkastisk.

Når kommunikasjonssjef i UD Bjørn Jahnsen gjør det samme, blir det bare dumt – og grunnlag for egen sak i Dagbladet.

Kommunikasjonssjefen ble kontaktet av Dagbladet i forbindelse med Dagbladets serie om ”bortførte barn”. Et viktig og alvorlig tema. Alt for alvorlig til å spøkes med.

På spørsmålet om “det er vanlig at UD ikke hjelper norske barn i utlandet før de har fylt 18 år?” kontret kommunikasjonssjefen med å spørre journalisten: ”Slår du fortsatt din mann?”

Ikke bare en gang. Men han gjentok det. Og Dagbladet lagde sak på det.

Kommunikasjonssjefen har senere forklart/oppklart saken med at han ikke aksepterte premisset i spørsmålet journalistene stilte.

Mandag kveld ble Dagbladets sak debattert på Twitter. Pressefolkene mente det var en sak, mange mente at det ikke var en sak å slå opp.

At Dagbladet slår dette opp, er i mine øyne helt legitimt. Det er en nyhet at kommunikasjonssjefen i UD ikke agerer i henhold til statens egen kommunikasjonspolitikk som sier blant annet at man skal vise respekt og imøtekommenhet i sin kommunikasjon.

I møte med en “kritisk journalist” i en kinkig sak er det oftere regelen enn unntaket at intervjuobjektet er uenig i premissene som ligger i journalistenes spørsmål. Det er nært sagt en forutsetning for at kritiske saker kan lages. Som intervjuobjekt må man lære seg å håndtere dette.

Det finnes mange gode måter å svare på spørsmål med premisser man er uenig i eller ikke vil akseptere. Uansett burde man sørge for å svare på en slik måte at det ikke generere en ny sak i seg selv.

Og det er to gode, men enkle råd, man bør ha i bakhodet i møtet med en journalist: Ikke la deg lure av lure spørsmål og husk du er aldri ”off the record” (bare spør Bjørn Rosengren eller Gordon Brown). Men selv dette er ikke lett å få til, uten at man har trent på det.

Medietrening er viktig for alle som har eller skal ha mediekontakt. Jeg har vondt for å tro at UD ikke har medietrent. Men skal man blir en god pressetalsperson må man øve, øve og øve. Og øve på å holde hodet kaldt når man blir provosert, og alltid svare saklig selv om man synes spørsmålene er ledende eller dumme. Akkurat som du som idrettsutøver må øve på å prestere under press. Det hjelper ikke å være god, hvis du ikke samtidig takler press eller uforutsette hendelser.

Denne saken er egentlig en storm i et vannglass. Men det er en storm som enkelt kunne vært unngått. Og det er dumt, fordi det gjør at UDs egentlige budskaper kommer i bakgrunnen.

C.J.Gregg slipper oftest unna med sarkasmen sin fordi hun har bygget relasjoner til journalistene og svarer dem ”live”, og ikke på telefon, for deretter be om å få oversendt spørsmålene på mail. Dessuten er det bare TV…

Apropos West Wing: Jeg benytter regnværsdager denne sommeren (og det er blitt noen) til å se serien opp igjen på DVD. Er du interessert i kommunikasjonsfaget og særlig medierelasjonsbiten av det, så er timer brukt på å se West Wing de beste skoletimene du kan ha.

Og til slutt: her er en bunke C.J.Gregg-sitater for fansen.

Så er det slutt. Det siste målet i årets fotball-VM ble scoret i går. Spania har feiret i hele natt og vil bli husket som vinner for all fremtid. Men det er mer. Frankrikes pinlige sorti. Englands underkjente mål. Vuvuzela- orkesteret på tribunene. Straffesparkerne som bommet. Vi husker det med begeistring eller skuffelse, alt ettersom. Men vi husker det. Det var VM 2010.

Til siste slutt
Mange hadde et favorittlag som de forhåpningsfullt fulgte og heiet på. De heldigste i så måte har hatt den ene spennende kampen etter den andre gjennom sluttspillet. Andre har sett sine helter prestere dårligere enn motstanderne, så dårlig at de ikke samlet nok poeng til å komme seg videre. Men vi skrudde ikke av fjernsynet av den grunn. Vi heiet bare videre på andre lag. Og på VM selv.

Alle har vi hatt noe felles, uansett hvilke lag, spillere og trenere som har stått våre hjerter nærmest. Et verdensmesterskap i fotball har dimensjoner som overgår det aller meste. Selv om Norge ikke deltok på banen, stilte vi mannsterke utenfor. Offensiv satsing fra TV-kanalene og gode kamptidspunkter har vært medvirkende til å samle et norsk publikum på tross av at de røde, hvite og blå ikke hadde noe i Sør-Afrika i gjøre.

Mer enn fotball
Før finalen i går var det 17.mai-stemning i byen. Folk var på vei til en park med storskjerm, til fotballpuber og til venners stuer der gjengen ventet. Det var øldrikking i gatene, ivrige diskusjoner, tipping og vedding. Lufta var ladet av forventning.

Spanjoler og hollendere var å se mange steder. Men flest var det av oss som verken er dedikerte Spania-fans eller super Nederland-fans. Vi er kanskje heller ikke spesielt dedikerte super fotballfans. Vi bare elsker stemningen som et VM skaper og tiltrekkes av fellesskapet som oppstår.

Blåmandag
Summingen av forventningsfulle fotballtilhengere i byer og tettsteder, og summingen fra vuvuzela-bråket på stadion i Sør-Afrika har holdt på en hel måned. Det har vært en selvsagt snakkis i de fleste hjem og et takknemlig emne for avisene å vie plass til.

Men hva nå? Det er ubønnhørlig slutt, og blåmandagfølelsen er nedslående. Fire lange år til neste gang. Hva skal vi fylle tiden med?

Det kommer et EM, heldigvis. Og vår hjemlige liga er i gang etter sommerhvilen. Men det er vitterlig ikke det samme. Fotball-VM stiller i en egen klasse. Av andre store idrettsarrangementer er Tour de France en selvfølgelighet å nevne, godt i gang allerede, med TV-sendinger lange som vonde år.

Men kommer vi til å sette oss i parken med hundrevis av andre og se innspurten på storskjerm? Neppe. Ikke jeg. Jeg er verken superfan av sykling eller fotball. Likevel har et VM i fotball en enorm tiltreningskraft. Nå må jeg leve i tomrommet.

Skrevet av Maja Sørlundsengen, kommunikasjonsrådgiver i Nucleus. Publisert av Nils Ragnar Løvhaug.

Les Wikans kronikk i Aftenposten

Selvsagt er det slik. Som bransjer flest består pressen av et mangfold av mennesker. Men én dårlig medieerfaring kan ikke medføre boikott av enkelte medier, som noen forskere tar til orde for. Ikke bare er det feigt. Det er direkte uansvarlig, og viser at enkelte forskere ikke forstår den viktige samfunnsrollen forskningen har.

Som kommunikasjonsrådgiver befinner jeg meg ofte midt mellom organisasjonen og journalisten.  Etter og ha fulgt debatten rundt serien «Hjernevask», er jeg forbauset over hvor dypt skepsisen til pressen stikker hos enkelte forskere. Journalister anses nesten som fiender, som er ute etter å «ta» forskerne. Selvsagt er ikke journalister fiender, tvert i mot. Forskning er godt stoff og journalister er derfor bare nysgjerrige.

Kort vei til skyttergravene

Som Wikan i kronikken viser at hun har forstått, så er det viktig at forskeren og journalisten forstår og respekterer hverandres ulike roller for at møtet mellom dem skal bli konstruktivt. Dette kan være spesielt vanskelig fordi journalistikk og forskning på mange måter er to motpoler: En forsker vil starte med bakgrunnen for forskningen, journalisten vil starte med resultatene. Forskningen er langsiktig, journalistikken ofte kortsiktig. Journalisten konkluderer mens forskeren tar forbehold.

Uten kunnskap om hverandres roller er veien til skyttergravene kort. Journalisten anser forskeren som «vanskelig», som for opptatt av å ta forbehold om saken, eller å belyse alle sider. Forskeren ser på journalisten som det motsatte; overfladisk, sensasjonsorientert og konkluderende.

Journalisten skal ikke formidle

Den viktigste lærdom en forsker kan ta med seg i møtet med en journalist, er at journalistene ikke er talerør for forskeren. Journalisten er først og fremst opptatt av å sette forskningen inn i en større sammenheng, gjerne gjennom å stille kritiske spørsmål om hvilke metoder som er benyttet, hvilke kilder forskningen baseres på, hvor bredt utvalget er, hvem som finansierer forskningen osv. I tillegg må forskeren forstå at vinkling er en form for å prioritere det «viktige» fremfor det «uviktige», ut i fra journalistens og den aktuelle redaksjonens egne vurderinger. En vinkling kan være tabloid og ofte ledsaget av «spissede» bilder. Uten denne medieforståelsen får forskeren fort følelsen av at journalisten har en «egen» agenda.

Mangler tradisjon for forskningsjournalistikk

Forskere hevder ofte at det er et stort problem at Norge mangler tradisjon for forskningsjournalistikk. Dette er en oppfatning jeg langt på vei deler. Gjennom årene har jeg medietrenet nordiske forskere og ofte opplevde jeg svenske og danske forskere, som jobbet på tvers av landegrensene med forskningsformidling, fortelle at forskningen deres ble mer overfladisk behandlet i Norge enn i Danmark og Sverige.

En konsekvens av mangelen på forskningsjournalister er at mediene reduseres til mikrofonstativer. Et eksempel er hvordan «astronomikjendis» Knut Jørgen Røed Ødegaard nærmest har rollen som frilansjournalist i dagspressen med lange egenproduserte artikler – og det på de redaksjonelle sidene. At en næringslivsleder, en politiker eller kunstner skulle få boltre seg fritt i en avis er helt utenkelig. Ødegaard skal ha honnør for at han ønsker å formidle, men det bør foregå gjennom intervjuer, kronikker eller leserbrev.

Ros for at de stilte opp

De norske forskerne i «Hjernevask» har fått mye ris, men jeg ønsker å gi dem ros for at de stilte opp. Selv om de kom skjevt ut i serien lærte de trolig mye om mekanismene i media. For egentlig er det ikke så mye som skal til for at forskeren vil oppleve møtet med en journalist som positivt. I all enkelhet dreier det som om gjensidig respekt og litt forberedelser .

Se forøvrig mine andre blogginnlegg om saken:

Forsker, stå frem!

Avslørt av kroppsspråket

Som tidligere ansatt i en toppklubb kan jeg relatere meg til dynamikken i fotballens verden og derfor kan jeg med trygghet si at Malouda og Zidane aldri hadde gått ut offentlig om det ikke lå noe bak det. Det ulmet i den franske leiren, og selve grunnmuren i fransk idrett var i ferd med å slå sprekker.

Så hva gjorde det franske forbundet med den nært forestående krisen?

Ingenting. Rien.

For i fransk fotball finnes det utvilsomt sterke bånd mellom Domenech og menneskene på toppen. Domenech fikk beholde jobben til det franske publikums store fortvilelse og til spillernes forargelse. Her ble den første store feilen begått.

Det skal naturligvis forventes at spillere som har blitt valgt ut til å representere sitt land skal være lojale med sin arbeidsgiver, i dette tilfellet det franske forbundet, men det er naivt å tro at ting som forekommer i garderoben, eller på treningsfeltet, ikke skal komme media for øret. Ikke i dagens verden, der en Twitter-oppdatering kan avsløre kjendiser, eller skjulte mikrofoner kan avsløre britiske politikere.

Jukset seg til VM

Frem til skjebnekampen mot Irland i Paris i mai murret det ukentlig, og dette eskalerte hver gang det franske landslaget ble samlet. Bedre ble det ikke da Thierry Henry skrev seg inn i internasjonal fotball-folklore ved å jukse franskmennene til VM gjennom å slå ballen bevisst i mål uten at dommeren så det.

Rett i forkant av VM fortsatte murringen i den franske leiren, og det var sågar så ille at enkelte av spillerne ikke en gang ville spille ballen til hverandre i den siste oppkjøringskampen. En barnehage trenger en barnehageonkel med autoritet, sa en gang Bill Shankly, og franskmennene hadde kun Domenech. I etterpåklokskapens lys var det dømt til å mislykkes, men var det nødt til å mislykkes så katastrofalt?

Look to Italy
Sett fra et kommunikasjonsfaglig ståsted er jeg fristet til å si at det var mye som kunne vært gjort annerledes.

Det absolutt beste eksempelet jeg kan bruke er hvordan Italienerne sa farvel til VM på.

Den regjerende mesteren hadde hatt store problemer før VM og da det gjaldt som mest mot Slovakia sviktet de. På alle fronter. Italia, Europas mestvinnende fotballnasjon ble slått ut av en knøttenasjon og på presserommet ventet italienske journalister med nykvessede kniver.

Så hva gjorde den italienske treneren?
Han la seg langflat og ba det italienske folket om unnskylding.

– Jeg tar det totale ansvaret for denne fadesen, for hvis et fotballag ikke fungerer er det trenerens ansvar. Jeg har trent dem feil og valgt en taktikk som har vist seg å ikke være bra nok. Dette er mitt fulle ansvar og jeg vil igjen beklage til hele Italia. Det er mange triste mennesker i landet vårt i dag, men vi er triste vi også. Takk til alle dere som sitter her foran oss nå og som har dekket oss på en god måte. Vi vet vi har sviktet, så vi vet vi fortjener kritikk.

Dette fikk italienske medier til å reise seg i respekt for det italienske landslaget og selv om kritikken i dagens aviser er knallhard, så er den fair og saklig.

Imponerte nordmenn
Også norske journalister lot seg begeistre over Marcello Lippi og rett etter pressekonferansen skrev NRKs profilerte fotballreporter Christian Nilssen følgende på sin Twitter-profil:

– Lippi med en fantastisk pressekonferanse. Takket til og med pressen! En mann med stil. Du er verdensmester tross alt. Grazie Marcello!

Fransk arroganse på sitt verste

Så hvilke konklusjoner kan man trekke av dette?

Vel, situasjonen til Italia og Frankrike er tross alt svært forskjellige, men noen metodiske tilnærminger finnes det dog. Frankrike har opplevd lekkasjer, skittent spil, både på og utenfor banen, intriger, prostitusjonsanklager og mye annen dritt. Det har ikke Italia.

Men der italienerne valgte ydmykheten, valgte franskmennene arrogansen. Det franske forbundet skjelte ut spillerne offentlig. Spillere skjelte ut forbundet, mens trener Domenech kalte spillerne en «skandaløs gjeng med drittunger». Så ble Nicolas Anelka sendt hjem fra VM, og da gikk den franske kapteinen til angrep på fysioterapeuten, mens Domenech igjen benyttet anledningen til å gi spillerne det glatte lag.

Da man trodde den verste stormen hadde lagt seg så flesket den franske sportsministeren til og kalte det franske laget for en «skam for nasjonen», før hun fikk beskjed av den franske presidenten, Nicolas Sarkozy, å gripe inn.

Utrolig underholdene for oss ikke-franskmenn og som kan lene oss tilbake å se på, men neppe like gøy for det franske folk, det franske forbundet og dets sponsorer – som faktisk er dem som betaler gildet. Nå i etterkant har flere av forbundets store sponsorer varslet at de gir seg, og den franske banken Credit Agricole har trukket seg fra en potensielt historisk stor sponsoravtale.

Så hva kunne franskmennene gjort?
Den franske krisen var et faktum, men det var ingen som tok ansvar, og det var ingen som var ydmyke nok til å si unnskyld. Domenech var sågar så arrogant at han nektet å takke den Sør-Afrikanske treneren med seieren i den siste kampen, for øvrig Sør-Afrikas første seier i et VM gjennom tidene. Pinlig og barsnlig!

Personlig har jeg den oppfatning at Frankrike kunne kommet bedre ut av det hvis de hadde lagt seg langflate og beklaget til det franske folk. At laget opplevde en krise kommer man ikke ut av og selv ikke et hav av rådgivere klarer å løse den situasjonen. Men måten denne saken har blitt behandlet på av de franske fotballmyndigheter på, har skadet omdømmet til forbundet og til det franske laget, og det kunne vært unngått.

Med et ydmykt forbund, en ydmyk og selvkritisk trener og en spillertropp som signaliserte at de ønsket å revansjere seg ved første og beste anledning hadde det franske laget blitt møtt av en mer forståelsesfull tone i Frankrike enn det som venter dem de neste ukene.

Jeg sier som Tom Nordlie en gang sa da John Arne Riise ble sammenliknet med David Beckham, og lar det bli mine siste ord i dagens innlegg.

«Man får ikke konfekt selv om man pakker inn hundebæsj i sølvpapir.

Vive la France!

P.S Frankrikes neste motstander er Norge på Ullevaal Stadion i august.

Fra et kommunikasjons- og omdømmesmessig ståsted er det interessant å følge BP i disse dager. Her tar selskapet i bruk absolutt alt man har i verktøykassen for krisehåndtering. Med tanke på at det britiske oljeselskapet trolig har plukket PR-byråer fra øverste hylle, er det oppsiktsvekkende at rådene ikke er bedre.

Stolt av selskapet

Først så vi en presstalskvinne som gjennom et TV-intervju på en strand brukte mesteparten av tiden til å fortelle hvor stolt hun var av å jobbe i BP. Jeg mistet til slutt tellingen på antall ganger ordet «proud» ble brukt av henne, men om jeg tipper at ordet ble brukt 8-10 ganger i løpet av nyhetsinnslaget så tar jeg neppe for hardt i.

I forhold til å håndtere krisen kommunikasjonsmessig, så bommet denne BP-representanten på empati og timing. Når flere tusen fat av «dritten din» renner ut i havet – samtidig som du prater – er det ikke riktig tidspunkt å fortelle om hvor fantastisk det er å jobbe i selskapet som er skyldig i forurensningen. Etter ulykken har BP også gitt sin underleverandør skylden for katastrofen. Heller ikke det er et smart PR-råd.

50 millioner på TV-reklame

For å gjenoppbygge sitt skakkjørte omdømme har BP nå bestemt seg for å ta regien selv – direkte på TV. Verktøyet som er tatt opp fra PR-kassen er en reklamefilm til en kostnad av 50 millioner dollar. I reklamefilmen forteller PBs toppleder, Tony Hayward, hvordan selskapet arbeider med å redde alle skadene.

Svært få amerikanere er imponert over «reklamestuntet». De fleste av TV-seerne mener nok at de 50 reklamemillionene heller burde vært  brukt direkte i oppryddingsarbeidet, fremfor å blåse bort pengene på reklamebyråer og TV-stasjoner. TV-seerne tenker sikkert: Hvor mange oljelenser får man for 50 millioner dollar? Hvor mange flere personer kunne vært engasjert i oppryddingsarbeidet? Hvor mange flere forsøk på å tette lekkasjen kunne BP tatt seg råd til? Her bommer BP på noe av de mest elementære i krisehåndteringen: Show, don’t tell.

BPs toppsjef vil ha SITT liv tilbake!

Det er forståelig at amerikanere blir enda mer forbannet når de ser dette tåpelige og dyre reklameinnslaget. Samme Hayward tabbet seg forøvrig ut før reklameinnslaget gikk på luften med å si:

«Vi er lei oss for den massive forstyrrelsen dette har påført livene deres. Det er ingen som vil at dette skal gå over mer enn meg. Jeg vil ha livet mitt tilbake», sa BP-sjefen.

Ikke uventet var responsen fra Det hvite hus av det syrlige slaget: «Det er 11 mennesker vi alle skulle ønske kunne fått livet tilbake, men de ble drept den første dagen av denne hendelsen. Og skadene som er gjort vil ta år å ordne».

Men selvagt skjønner den jevne amerikaner at toppsjef Hayward vil ha livet sitt tilbake: Med skyhøy lønn, astronomiske bonuser, flotte middager og lange golflunsjer. En litt annerledes hverdag enn tusenvis av fiskere som har fått livsgrunnlaget ødelagt av oljesølet. Her bommer BP på etos, for å bruke litt av det som Aristoteles lærte oss. Altså troverdigheten til den snakker.

Har kjøpt «oil spill»

Det neste verktøyet i PR-kassen som er trukket frem må definitivt komme inn under kategorien innovativ. BP har skjønt at skal du håndtere en krise må du også være aktiv i sosiale medier. For å påvirke opinionen rekker det ikke med pressekonferanser og pressemeldinger, eller svare godt for seg overfor journalister.

Med inntoget av sosiale medier har det oppstått en helt ny dimensjon i krisehåndteringen. For å ta «temperaturen» på opinionen er det like viktig å følge med på Facebook, Twitter og i bloggverdenen, som å lese aviser og se på TV. Denne nye mediehverdagen gjør det nødvendig å engasjere noen som kun har til oppgave å overvåke nettdiskusjonene, for derigjennom å nyansere nettdebatten med konstruktive innspill.

BP har tatt dette et steg videre. De har rett og slett kjøpt flere ord fra Google, blant annet ordene «oil spill», «volunteer» og «claims». Det betyr at når du søker på Google på disse ordene, så vil BPs egne nettsider komme blant de øverste på listen over søkerresultatet.

Vil bare informere – ikke kontrollere

Selv sier BP at de med dette tiltaket – som mange nok betegner som desperat – forsøker å hjelpe folk som er på utkikk etter informasjon om oljekatastrofen. BP nekter (selvsagt) for at de forsøker å lure dem som er interessert i ulykken inn BPs egne sider, og dermed forhindre at de nettbesøkende «risikerer» å havne på nettsider hvor mer objektiv (og kritisk) informasjon om oljekatastrofen finnes.

– Vi vet at folk søker etter disse begrepene på vår nettside, og vi prøver å gjøre det enklere for dem å komme direkte til informasjonen, sier BPs talsmann.

Denne forklaringen er så bra at selv Joseph Goebbels neppe kunne gjort det bedre! Forventer BP virkelig å bli trodd på dette? At det å kjøpe «negative» ord er idealistisk motivert? At BP bare ønsker å hjelpe, ikke kontrollere?

Skjønner ikke mekanikken i sosiale medier

Med tanke på at det trolig er høyt gasjerte PR-folk som har foreslått denne strategien, så er tiltaket nesten for utrolig til å være sant. BP viser med dette trekket at selskapet ikke skjønner mekanikken og kutymen i sosiale mediekanaler, og at dette tiltaket trolig vil slå brutalt tilbake.

En gylden regel i all kommunikasjon er at du aldri skal lyge og tilsløre. Og spesielt vil du bli straffet for dette i sosiale medier, hvor skribentene ikke har noen Vær-varsom-plakat å forholde seg til, eller en redaktør som henger over skuldrene deres for å kontrollere det de skriver – i frykt for å bli saksøkt eller miste annonsekroner i etterkant.

Skal du lykkes med å oppnå troverdighet under kriser gjelder det å være ydmyk, ærlig, konstruktiv og handlingsorientert. Fremfor alt gjelder disse spillereglene når du skal manøvrere deg rundt i den sosiale mediejungelen.

Med dette siste «Google-stuntet» har BP vist at oljeselskapet ikke er et modent og moderne selskap. BP bør derfor – som en del i oppryddingsarbeidet – rydde litt i sine egne PR-rekker.

Blogger om:
God kommunikasjon, korleis handtere pressa, bøker, seriar, moter og champagne.

Beste iPhone-app?
Facebook

iTunes eller Spotify?
Har blitt hekta på Spotify i det siste.

Sykler til jobben?
Er ivrig fotgjengar både til og frå jobb. Gjer herleg gevinst i form av ein times trim kvar dag!

Kryssord eller Sudoko?
Er alt for utålmodig til nokon av delane. Gje meg heller ein god serie på DVD.

80-tallet eller 90-tallet
90-talet med alle dei gusjete fargane, den naturlege make-upen og kvitvin frå Zeller Schwarze Katze på studentfestar. For ikkje å gløyme blomstra kjolar og Dr. Martins sko. På fritida gjekk det i My so called life og Helene og gutta på TV, eller Smashing Pumpkins og The Stone Roses på stereoen.

Nå begynner jeg imidlertid på en annen reise i livet og den skal jeg ta med Nucleus og alle de kreative og bra menneskene som jobber her. I likhet med alle andre som begynner i nye jobber var jeg utrolig spent og litt nervøs før første arbeidsdag. Ikke helt unaturlig. Men måten jeg ble tatt imot på hos Nucleus var forbilledlig og jeg følte meg med en gang som en del av familien, og det er viktig. Man yter bedre når man føler at man har tillit, så en spesiell takk til Nina som virkelig har gått i bresjen for å hjelpe meg på plass.

Da Lyn AS (der jeg var ansatt) ble slått konkurs den 11. desember 2009 tenkte jeg at det var deilig å komme unna en arbeidsplass der man måtte finne opp hjulet hver eneste dag. Misforstå meg rett, jeg har ikke noe imot å være kreativ, men når det nesten ikke eksisterer administrative rutiner what so ever så blir det slitsomt i lengden.

Derfor var det nesten litt orgasmisk da jeg fikk beskjed om å lese elleve sider med rutiner på min første arbeidsdag hos Nucleus. Folk hadde mistet blodet i trynet av mindre, men hos meg gjorde adrenalinpumpen et lite byks.

Så går dagene og jeg forstår at jeg blir nødt til å finne min nisje på kontoret. Nils Ragnar er en rev på tastaturet og flink med video, mens mammadamen blogger og holder foredrag om sosiale medier. Helena sprer glede og gode pressemeldinger, mens Nina fyker rundt og holder orden og hjelper til.

Alle har noe de er gode på og i øyeblikket jobber jeg med å finne min plass i landskapet og den prosessen trives jeg godt med. Jeg blir utfordret på ting jeg ikke tidligere har jobbet med og jeg hever røsten på ting jeg føler jeg er god på. Det er rett og slett befriende å jobbe med noe nytt og føle at man blir testet daglig!

For øyeblikket skriver jeg en del, som denne bloggen, også jobber jeg med et foredrag jeg skal holde om krisehåndtering på et frokostseminar. For er det en ting man lærer seg når man jobber i Lyn så er et å takle kriser og svare på ubehagelig spørsmål. Ikke veldig morsomt å forholde seg til når man står midt oppi det, men helt uvurderlig erfaring til senere i livet.

Sånn som nå!

Joachim

Blogger om:
Sosiale medier, fotball, PR, krisehåndtering, Oslo, idrett, bøker og friluftsliv.

Beste iPhone-app?
Mest brukt er uten tvil Facebook

iTunes eller Spotify?
iTunes of course!

Sykler til jobben?
Tidvis, men foretrekker t-banen, en kaffe og morgenavisen.

Kryssord eller Sudoko?
Ingen av delene. Koser meg heller med angrybirds på iphone.

80-tallet eller 90-tallet
80-tallet var skandaløst for Lyn, så må nesten si 90-tallet. Husker også mer fra 90-tallet, så denne var ikke vrien.

(Skrevet av Willy Martinsen, kommunikasjonsrådgiver, Nucleus)

Lydnivåkrigen ble muliggjort da CD-mediet ble lansert, og ble for alvor et fenomen på begynnelsen av 90-tallet med grunge-band som Alice in Chains og Soundgarden. Senere har lydnivåene sakte, men sikkert økt. Rundt 2000 hadde man nådd det maksimale av hva som er mulig uten at lyden blir plagsomt forvrengt. Og der har vi vært siden.

Metallicas «Death Magnetic» ble lenge ansett som det verste eksemplet på «The loudness war», inntill New York-bandet «Sleigh Bells» i 2009 slapp låta «Crown on the ground». Som et kunstnerisk grep er innspillingen gitt et så høyt lydnivå at det er vanskelig å høre en låt bak all den forvrengte støyen. Det var som om de en gang for alle fastslo at «nå har det gått for langt». Hør selv her!

Hvorfor liker vi det høyt?
Menneskelig psykologi kan i blant være faretruende enkel. De fleste av oss har vel på et eller annet tidspunkt i ungdommen tatt plass i baksetet i en Opel Manta bare for å få hodet blåst av fra et bilstereoanlegg dyrere enn bilen selv? Digger vi en «fet» låt, blir den alltid litt fetere om vi skrur opp volumet. Et par unge generasjoner med tinnitus kan si ett og annet om det.

Tungrockartisten Ted Nugent skal ha sagt «If it´s too loud, you´re too old». The Who ble i 1976 offisielt «the loudest band in the world» med et gjennomsnittlig lydnivå på konserter på 126 decibel, visstnok ratifisert av Guiness Rekordbok. Rekorden har for øvrig blitt slått flere ganger siden. Rockekonserter blir tamme uten et lydnivå som gjør at hjertet ditt helt konkret flytter seg til et annet sted i brystkassa.

I det hele tatt: Volum imponerer, og det var det plateselskapene forstod en gang på 90-tallet. Reklamebransjen oppdaget det også for øvrig. Hvor mange har ikke måttet strekke seg etter fjernkontrollen for å få lydnivået ned i reklamepausene?

Hvordan blir det så høyt?
Når artisten er ferdig med sin innspilling og låta er mikset skal den mastres. Du har kanskje registrert at  gamle plater kommer i «nymastrede utgaver», et snedig og flittig brukt markedsgrep fra plateselskapene helt siden CD-formatet slo gjennom på 80-tallet? Gamle vinylutgivelser gis ut i nymastrede digitale utgaver, underforstått: Med bedre lyd – uten at det i mange tilfeller medfører riktighet.
Alle artister og plateselskaper som ønsker god og konkurransedyktig lyd på innspillinger sender dem til profesjonelle masteringsstudioer som Gateway Mastering i USA (ledet av legendariske Bob Ludwig) eller Masterhuset i Oslo. Her sitter dyktige lydteknikere med «gyldne» ører. I mastringen gis den siste lydmessige «finishen» gjennom blant annet justering av frekvensbalanser (riktig mengde bass, mellomtone og diskant) og passende lengder av stillhet mellom låtene. Og ikke minst:  Heving av lydnivåer.

Dette gjøres hovedsaklig gjennom to relaterte teknikker: Dynamisk kompresjon («Compression») og «limiting». I fellesskap hever disse verktøyene lave lydnivåer i en låt samtidig som de høye trekkes ned.  Gjennom denne prosessen frigjøres plass i de høyere sfærer av det lydnivået man har til rådighet før det forvrenger. Dermed kan man øke det gjennomsnittlige lydnivået til innspillingen. Lydnivået er i praksis ikke høyere (miksen kan ikke gå forbi «rødt»), men alle lydene i innspillingen er nå så stabilt høye at vi oppfatter volumet som høyere.

Hvorfor produseres låter så høyt?
Det handler om business. Høy lyd imponerer. Jo høyere, jo mer imponerer det og jo flere vil la seg overbevise om at produktet må kjøpes. Strategien har nok fungert. Til en viss grad. Ellers hadde lydkrigen bare blitt en liten parantes i lydfestingens historie, og ikke det som ser ut til å ha blitt et varig fenomen.

Lydteknikere har lenge påpekt at krigen om lydnivåer er å bite seg selv i halen. Massiv dynamisk komprimering ødelegger lydkvaliteten. Det blir musikk på anabole steroider. I utgangspunktet ypperlige innspillinger frarøves finesse og varig kvalitet. På den annen side: Mange lydteknikere er nære resignasjon uansett. Når folk stort sett hører på lavoppløste mp3-filer kan det på en måte være det samme. Gi kunden (les «plateselskapet» og/eller «artisten» og/eller publikum) det kunden vil ha, og kast prinsippene på båten.

Motreaksjoner mot «harryfisireringen» av musikk
Sett fra et større perspektiv utgjør «The loudness war», eller volumkrigen, en slags «harryfisering» av innspilt musikk. Den resulterer i plater med brutal, unyansert lyd som frarøver musikken finesse. I en verden hvor de som roper høyest blir hørt, er det kanskje ingen grunn til at lydinnspillinger skal gå fri?

Men ting skjer! Det har de siste par årene vært en økende mottrend mot volumkrigen. I USA har organisasjonen Pleasurize Music Foundation satt i gang et arbeid for å bekjempe volumkrigen. Blant annet tilbys plateselskaper en standardisert logo for trykk på utgivelser hvor man har gitt blaffen i volumkrigen og gir ut platene med lavere lydnivå – og bedre lyd.
Motreaksjonen er et lys i tunnellen for alle lydteknikere, hifi-entusiaster og øvrige musikkelskere. Vi vil trolig se en diversifisering blant utgivelser innen ulike genre. Rock, metall, punk og tilsvarende sjangre basert på et aggressivt uttrykk vil nok fortsatt gi ut sterkt dynamisk komprimerte plater fordi det kan støtte det kunstneriske uttrykket. Jazz, akustisk musikk og andre mer lavmælte sjangere vil trolig gå motsatt vei.

Apple har gjennom flere år inkludert en volumjusteringsfunksjon i sine iPoder og iPhoner, som enkelt kan skrus på. De mest høylytte låtene trekkes ned i lydvolum slik at hodet ditt ikke eksploderer når Metallica etterfølger The Beatles i spillelisten din. Jeg har hørt at den samme funksjonen skal være standard i Spotify. Om så er, er den ennå ikke god nok.

Oppfordringen til alle musikkelskere får bare å være bevisste på fenomenet, og ikke la seg lure av lydnivåer.

Og volumknappen på musikkspilleren din uansett aldri langt unna.

Ytterligere informasjon:

Denne videoen forklarer på en god og pedagogisk måte hvordan «lydkrigen» fungerer i praksis:
http://www.youtube.com/watch?v=3Gmex_4hreQ

Wikipedia-artikkel:
http://en.wikipedia.org/wiki/The_loudness_war

God artikkel fra The Guardian:
http://www.guardian.co.uk/music/2009/jan/09/rock-my-bloody-valentine-tinnitus

Fakta:
Strategisk bruk av lyd og musikk kan være sterke kommunikasjonsverktøyer som kan gi din bedrift målbare gevinster. Ta kontakt om du ønsker å vite mer.